..., but that corridor not.

Ærlig talt, synes jeg det bare var en moteting, noe man gjorde fordi det var populært. Spesielt blant jentene, virket det som.
 Men så ble jeg inspirert, og jeg tenkte kanskje det fantes noen sære menneskebarn (beklager til deg som leser) som kunne tenke seg å ta en liten bit av tankekakene mine, simpelthen bare for å smake på dem og sammenlikne dem med sine egne tankekaker..?

Kanskje jeg håper forgjeves?

Jeg har i alle fall bestemt meg for så langt det rekker, å skrive det jeg mener og virkelig mene det jeg skriver. Inkludert å skrive det som oppriktig ligger meg på hjertet, to be dead honest, som det heter på godt norsk. Jeg tror kanskje at det er noe jeg må vende meg til. Selv om jeg tør å være åpen, så synes jeg det er en riski ting.

Mine tanker var som følgende:
Alle har jo sine egne erfaringer, og likevel finner man andre mennesker overalt som deler noen av de samme erfaringer som en selv, enten de er utdaterte eller ikke. De problemer og spørsmål en selv sitter inne med, kan andre allerede ha funnet overbevisende løsninger til. Og de problemer og utfordringer som andre har, kan det være man sitter igjen med logiske svar til, som i alle fall har vært med å hjelpe en selv til å forstå verden rundt seg litt bedre.

Jeg har egetlig alltid vært glad i å skrive, så jeg vet ikke hvorfor jeg var så bestemt på å ikke starte noen blogg før nå. Det var mote. Jeg kan egentlig ikke fordra det konseptet å gjøre noe bare fordi det er kult og på mote. For meg er det helt usmakelig.

På den andre siden, så kan jeg godt forstå hvorfor det er mote. Det virker som om det er veldig mange av oss som liker å være sjenerøse med våre nybakte tankekaker. Jeg synes det er interessant. Noen ganger. For meg kommer det kanskje litt an på hvem det er som skriver, og hva man skriver om. Jeg er kanskje litt sær på det området, men det får våge seg.

Jeg tror verden har godt av litt sære mennesker (på den gode måten).

Pang.

Bloggen er åpnet.