Først av alt, gratulerer med dagen! Er vi ikke utrolig heldige som får bo i et så fritt og godt land som Norge? Dette privilegiet burde vi aldri undervurdere, aldri glemme at vi har.

Som jeg delte i dette innlegget, har jeg, sammen med klassekameratinnen (!) Melissa, vært så heldige å få tilbudet om å ha de to programlederrollene i den nye ungdomsserien til Hope Channel Norge, meg@Gud. Ikke bare kom dette tilbudet på et tidspunkt da jeg virkelig begynte å lure på hva jeg skulle gjøre i løpet av min tre-måneders lange sommerferie (jepp, tre måneder, og vel så det - fra mai/juni til september!), men også da sparegrisen for alvor begynte å vise ribbeina... Og jeg tror ikke det var en tilfeldighet, for å si det slik.

I går hadde Melissa og jeg vårt første oppmøte på hovedkontorene til Hope Channel; det innebar en gjennomgang av arbeidsmappene, arbeidsfordelingen, ansvarsområder, planer, forventninger, og mer. En grundig test av Chroma-key-funksjonen i studio ble også gjennomført (se bildene). Ganske moro!

 

I dag, midlertid, på selve grunnlovsdagen, hadde vi våre første opptak midt i Oslo, ved Akershus festning og på Slottsplassen. Det gikk i ett, så det ble dessverre ikke noen bilder; men, det ble et enormt bønnesvar:

Opptakene vi gjorde i dag skulle være en del av det siste programmet i en serie på ti episoder; kulminasjonen av serien var i dette siste programmet, som skulle dreie seg om frihet og om Jesu seier over ondskap, synden og djevelen. Problemet var bare at det var lovt over 17 milimeter med pøsende regn på opptaksdatoen! Hva slags effekt ville regn ha på et så positivt budskap som Jesu seier over det onde og endelig frihet?

Det var ikke noe annet vi kunne gjøre enn å be; hele mediaavdelingen gikk i forbønn for at været skulle ble godt når vi trengte det. Da vi kom fram i Oslo i 8-tiden i morges, var det grått, kaldt, overskyet og vått. Det vi ikke hadde tenkt på, imidlertid, var at våre første opptak der Melissa skulle være programlederen, skulle være ved kransnedleggelsen ved Akershus festning, til minne om nordmenn som ga sitt liv for vår frihet. Himmelen gråt under disse opptakene, og det passet så utrolig bra med hele stemningen i bildet og temaet om hvordan Jesus ofret sitt liv for menneskers ultimate frihet... Og, utrolig nok, da vi tok opp alle "gledessekvensene" på slottplassen med jublende skarer, vaiende flagg, en vinkende konge og dronning, og crazy russ, var solen ute på full guffe! Da snakket vi entusiastisk om hvordan Jesus har seiret over alt ondt, og hvordan vi har det håpet av fullkommen frihet og en himmelsk fest i vente! Det hele var bare PERFEKT!! Og Gud visste hele tiden hva Han gjorde...

Som sangen sier, Our God is a big God - yes, He is! Enda vi tenkte det beste ville være å ha sol hele dagen, visste Gud om noe enda bedre og ga oss det i stedet. Er ikke det typisk? Det er derfor vi trenger å ha en "litt" større tillit til Gud når vi ber Ham om ting, og ikke gi opp og tvile bare fordi tiden går og ingenting tilsynelatende skjer... Gud vet alltid best og vil alltid det beste for en, enda en noen ganger ikke helt forstår hvordan Han arbeider.

Arbeidet med Hope Channel har vært en utrolig gøy opplevelse hittil, og jeg gleder meg til resten arbeidet vårt i sommer. Håper på å legge ut noen bilder og litt "dokumentasjon" på de interessante prosessene bak tilblivelsen av meg@Gud.

En fortsatt god 17. mai til deg!

Hørt spørsmål som: "Hvem er dum nok til å tro på Gud?" Eller kanskje har du opplevd å bli møtt med en holdning som tilsier noe som at "alle vet at det er dumt å tro på Gud"? Faktisk, ifølge statistikken er det egentlig stikk motsatt. Ifølge The World Factbook på CIAs hjemmeside, tilhører hele 88,54 % av verdensbefolkningen (2009) en religion. 9,42 % oppgis å være ikke-religiøse, og 2,04 % oppgis for å være ateister. Og i en artikkel i Vårt Land skrevet den 7. april, kommer det fram hvordan nye undersøkelser viser at det er i Europa at kristne diskrimineres mest.

Muligens er det ikke helt riktig av oss europeere å oppføre seg som om den ateistiske virkelighetsforståelsen opplagt er det mest naturlige å tro på? 

Jeg kom over en blogg sist uke der en ung, norsk jente skriver om hennes ateistiske/humanistiske syn på livet. Det fikk meg til å tenke, og etter flere uker uten så mye som en gnist av skrivelyst (noe grunnet skolestress og livets mange utfordringer), begynte fingrene å pepre tastaturet, nesten helt av seg selv. Jeg vil gjerne dele noen uformelle og uraffinerte tanker her inne som dreier seg om menneskeheten, tro, sansene våre og hvordan vi oppfører oss overfor hverandre og overfor ... ja, alt. Igjen, dette er veldig uformelt; for dem som ønsker å henge seg opp i vitenskapelige definisjoner og spissfindigheter, finnes det plenty av muligheter å gjøre det her. Setter imidlertid pris på om man prøver å tenke litt større enn dette.

Slik som bloggeren uttrykte i sitt innlegg, er det mange mennesker som har et problem med å forholde seg til det de ikke kan se; eller, det er i alle fall det man tror. Det finnes mye i livet vi ikke kan se, men som de fleste ikke er i tvil om finnes. Ta f.eks. tanker og følelser, eller drømmer; ingen har noengang sett en tanke eller en følelse, eller en drøm; og ingen kan bevise at spesifikke drømmer og følelser og tanker eksisterer, eller hva? Likevel lytter vi til hverandre når vi deler hverandres tanker/følelser/drømmer fordi vi selv kjenner og erfarer dem hver dag og kan identifisere oss med den andre personen, enda ingen av oss helt vet hva det er vi snakker om. Vi gir disse ukjente inntrykkene navn som hjelper oss å kategorisere dem og forholde oss til dem.

Livet i seg selv er også et slikt mysterium. De aller færreste ville vel argumentere imot at det finnes liv og at vi lever (selv ikke skeptikeren Descartes kunne betvile det!) - og likevel har ikke moderne vitenskap greid å finne ut hva livet egentlig er; hva det er som skiller et dødt legeme fra et selv-bevisst, tenkende og rasjonelt menneske. Hadde man fullt ut visst dette ville man også ha visst hvordan å reversere døden og gjøre levende.

Jeg tror det til en viss grad at Gud er på samme måten. Jeg tror vi alle, uansett hva vi måtte tro eller ikke tro, erfarer Gud absolutt hele tiden, i hvert eneste åndedrag, hjertebank, tankevirksomhet, resonnement ... . Riktignok velger noen å kalle det "naturlover", eller "kjemi", "fysikk", "matematikk" ... Forskjellen tror jeg er at vi, basert på våre forskjellige og alt for ofte trangsynte motiver, ønsker og formål i livet navngir disse på spesifikke måter for at de bedre skal passe inn i våre egne agendaer og planer og ønsker. Mange mennesker er som barn som konstant endrer reglene i leken for å kunne si til seg selv at man har rett eller i alle fall ikke er langt fra å ha rett! (?) Er ikke det dette som har blitt det tomme, retningsløse målet for den moderne vitenskapen i dag?

Tenk på hele universet vi bor i. Ingen vet hvor stort universet er; om universet er uendelig (og enda om det ikke er det), hva kan vi da si at vi vet om naturen og om universet? Ingenting! Er ikke det spennende å tenke på? Å tenke på alt det der ute (eller kanskje enda også her nede) som vi kan oppdage og erfare som muligens når langt, langt over den begrensede, én-dimensjonale og materielle tilværelsen som mange mennesker er så trygge i? 

Det er trist at mange reagerer motsatt når de tenker utover den materielle boksen. Mange, når de tenker på det vi ofte kaller "det åndelige" eller "overnaturlige", blir skremt av tanken over å ikke kunne forklare, analysere og kategorisere dette ukjente. På grunn av frykt og usikkerhet skyver mange enorme, potensielle goder og enorm kunnskap fra seg, totalt ignorant overfor dette selv, tilfreds i sine små, mørke, platoniske huler der de tror du forstår det de ser. Er ikke det forferdelig trist?

Andre igjen, ironisk nok ofte dem som ikke hevder å vite og kunne så mye om alt, er mer åpne for det ukjente og kan veldig ofte i mye større grad enn de "lærde" og "kloke" relatere til og vitne, basert på egen erfaring, om en større tilværelse enn det vi kan se, måle og ta på. Dette er disse som vårt europeiske samfunn ofte ser ned på som dumme, ignorante, simple, religiøse, overtroende, noe som skyldes intet annet enn menneskelige stolthet, trangsynthet og selviskhet. Intet sant og oppriktig og åpent menneske ville være så dumt å nekte selv nøye å vurdere å undersøke noe ikke bare ett annet menneske har ofret livet sitt for, men noe milliarder av mennesker har dedikert livene sine til i løpet av verdenshistorien, noe som har forandret millioner av mennesker fra natt til dag.

Hva om det som mange med skjelvende stemme kaller "åndelig/overnaturlig" egentlig er en helt naturlig del av livet og virkeligheten, bare at vi er for ignorante og barnslige til å forstå og finne ut hvordan naturen funker på de dypeste og mest intrikate plan? Er det riktig og fornuftig å avvise noe muligens enda bedre enn det vi allerede kjenner bare fordi vi ikke forstår hva det er med det første? Hva om det som vitenskapen kaller "naturlover"* er en del av en intelligent, allestedsnærværende Makt som opprettholder alt og som lagde det komplekse urverket av tikkende naturlover? Hva om denne Makten er god og har noe å gi oss og lære oss om oss selv og hverandre, hvor vi kommer fra, hvorfor vi eksisterer og hvor vi går hen?

(*Man kan vel hevde at naturlovene representerer ateismens døde/mekaniske guder, ettersom ateismen lærer at alt ble til ved uintelligente, mekaniske naturlover, enda man ikke kan forklare helt hvordan dette skulle ha skjedd. Ateismen er med andre ord en annen form for (materialistisk) tro/religion; selv forstår jeg imidlertid ikke hvorfor man skulle velge å tro på en død gud som ikke kan tenke, elske eller planlegge. Gud, for ateisten, har aldri vært død som i inteteksisterende; han levde og tenkte bare aldri.)

Hvorfor skal vi låse oss inne i stolthetens hjørne og skyve fra oss alt vi ikke kan veie og måle ved hjelp av våre mekaniske instrumenter? Det beste vitenskapelige instrumentet vi har blitt gitt for å kunne analysere tilværelsen vår med, er våre egne sinn, hjerter, tanker, følelser, minner, erfaringer, opplevelser, intellekt... Er det ikke på tide å komme seg ut av laboratoriet, ut av boksen, og oppleve det virkelige livet og tørre å ta skrittet mot det ukjente og midlertidig uforståelige? Er det ikke på tide å lære noe nytt og se livet fra et annet perspektiv enn det rent atomære/materielle?

Like lite som man kan sammenlikne et levende menneske med dets éndimensjonale, grå og fordreide skygge nede på bakken, tror jeg man kan sammenlikne det ensformige, flate og egentlig fordreide livet som materialist med det sunne og helhetlige livet hos det åndelig åpne og søkende mennesket. Vi er tredimensjonale skapninger; vi er fysiske, psykiske og åndelige vesener (noe som reflekteres i statistikken ovenfor). Vi har alle både fysiske, psykiske og åndelige behov, noe som gir seg utslag i de tre kjerneaspektene ved menneskeheten:

1. Seksualitet/berøring
2. Kjærlighet/vennskap
3. Religion/tro

Like så mye som man går til grunne om man ikke blir rørt og elsket fra fødselen av, vil man gå til grunne om man ikke kommer i kontakt med "det der ute" gjennom personlig søking og bønn. Å nekte å innrømme vår sårbarhet og avhengighet av hverandre i form av kjærlighet og berøring ville bety døden for oss alle; hva så med vår avhengighet av det som er større enn oss og vår forståelse, uavhengig av hva man velger å kalle det?

Dersom dette Altet, denne Kraften, Gud, skulle kjødeliggjøres og ta form som et menneske, finnes det ingen tvil i mitt hjerte at resultatet måtte ha vært tømmermannen Jesus fra Nasaret. Han er det mest humane og menneskelige mennesket som har eksistert på denne planeten. Han var den sanne humanist og viste broderlig og uselvisk kjærlighet til alle og alt rundt ham konstant, uansett rang, rase, etnisitet, religion og status. Han så den sanne verdien i ethvert menneske rundt seg og var villig til å ofre seg for sine medmennesker. Intelligensen og den likeframme visdommen hans uttrykt i hans ord er av en annen verden. Han sa:

“Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp. Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!” (Matteus 7,7-11)

Er det ikke på tide å bli kvitt svakhetskomplekset vårt og omfavne vår avhengighet av Gud? Er det ikke på tide å innrømme at vi trenger hverandre og at vi trenger noe mer enn vitenskapelige teorier? Er det ikke på tide å tenke selv, å omfavne hele det fysiske, psykiske og åndelige mennesket, og å søke og strekke seg etter det som er større enn oss selv, om så det krever at man ydmykes i sin stolthet og må innse, innrømme og bekjenne hvor ignorant og uvitende en egentlig er?

Er det ikke verdt det for et liv med en helt ny dimensjon og med helt nye muligheter?

Årets påskeferie har vært svært begivenhetsrik for meg; ja, våren generelt, egentlig. Med det har jeg også fått en del bilder som jeg har redigert litt.

Som en kanskje ser tar jeg gjerne bilder av det meste. Motiver som i seg selv er uinteressange liker jeg å gjøre spennende og visuelt tilfredsstillende; og det krever jo en del redigering. Selvsagt liker også jeg spesielt godt å ta bilder av gode motiver når jeg én gang iblant først finner dem! Er ikke alltid like lett som teologistudent, imidlertid...

Da blir det eksamenforberedelser på meg denne uken, eksamen neste uke og hjem til kjære Norge for sommer'n! Tiden flyr!

  
  
  
  
  
  
  
  
  
 

En deilig mai til deg! :D

“For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans [Guds] verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.” (Ef 2,8-10)

Jeg hadde et helt spesielt møte med Gud sist fredag som jeg har trengt veldig lenge. Jeg har slitt med personlige utfordringer som hadde gjort meg bitter på Gud og uvillig til å gjøre meg sårbar ved å fortsette å tro på løftene Hans. Jeg følte ikke noe skjedde; jeg falt på alle de samme områdene som før. Jeg følte at jeg ba, men ikke fikk; at jeg banket på, men ingen åpnet; at jeg lette, men ikke fant ut noenting.

Jeg satt for meg selv og spilte piano i en tom hall på fredag, rundt 30-45 minutter før undervisningen begynte. Mens jeg spilte kjente jeg at noe av bitterheten min begynte å smelte litt; om det var musikken eller om det var Guds Ånd som gjorde det, kan jeg ikke si direkte. Jeg tror Gud bruker musikk til å nå mennesker; i alle fall meg. Det er ofte gjennom musikk at Guds skjønnhet tydeliggjøres for meg og skaper et dypt inntrykk som smelter vekk skarpheten og mørket i meg.

Etter hvert var det som en ørliten stemme, et ørlite inntrykk som ba meg åpne Bibelen jeg hadde tatt med til undervisningen vi skulle ha etterpå. Jeg gjorde motstand; jeg følte jeg hadde gitt opp i å prøve å oppleve Guds nærvær som jeg så sårt hadde trengt. Men den ga seg ikke; så jeg bestemte meg helt spontant bare for å gjøre det. Jeg åpnet til Salme 27 og begynte å lese. Da jeg oppdaget og virkelig kjente at dette var min egen bønn og min egen fortvilelse som var uttrykt der, ba jeg denne salmen høyt slik jeg ville ha sagt det til Gud om jeg sto ansikt til ansikt med Ham. Og så, mens jeg leste/ba ble jeg fylt av vissheten om at Gud forstår meg og vil komme nær meg.

Og det gjorde Han.

Det som skjer hver gang Han nærmer seg er at jeg først blir fylt av en overveldende mektighetsfølelse, slik som Ingrid beskriver; adrenalinet begynner å pumpe og blodet fosser opp til hodet. Så blir jeg pakket inn i en slags boble eller atmosfære som demper alle lydene omkring meg. Det er litt vanskelig å beskrive -- det er en slags varm stillhet som overdøver alle andre lyder. I denne boblen er det en eterisk fred og veldig intim kjærlighet og nærhet som omslutter meg og fyller meg på samme tid, og som noen ganger får meg til å begynne å gråte. Det er fullstendig overveldende. Jeg trøstes og ber enten om unnskyldning for noe, om hjelp til noe spesifikt, eller annet, i tillegg til at jeg stille takker og hyller Gud. Jeg fikk ut derfra som et helt nytt menneske, fylt med livsgiv, med håp og en dyp kjærlighet til menneskene rundt meg.

Jeg elsker Jesus. Jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive hvor intenst mitt ønske er at andre skal få kjenne Ham og forstå og bli fylt av Hans kjærlighet. Hendelsen på fredag gjorde meg mer bevisst på Guds nærvær i ettertid, og enda det har vært veldig hektisk med mye skolearbeid siden da og man ofte ikke tenker på åndelige ting, så blir jeg igjen minnet om Ham og kan igjen kjenne på det varme, stille nærværet. Og som Ingrid skriver i hennes innlegg kommer dette ved å tro på Guds løfter i Bibelen; først at Gud er ekte og sann, og så at Han er trofast. Man må gjøre seg sårbar for å kunne virkelig kjenne Gud, og etterpå vil en aldri ønske å vende tilbake.

Sammenlikningen av hvordan mange mennesker går glipp av selv å oppleve Gud, kan være en mann født blind som er på en lang reise. Han er pakket inn i flere bobledresser, en skuddsikker vest og med en enorm hjelm for å beskytte seg selv fra å bli skadet av andre menneskers ord og handlinger, de varierende omstendighetene og værforholdene, og fra å skade seg selv eller å føle smerte om han skulle støte på noe eller snuble og falle pga. hindringer i stien. Til tross for at en sterk hjelper konstant har vært ved hans side fra fødselen av, kan han verken kjenne, høre eller se vedkommende pga. alle de tykke klærne og alt "beskyttelsesutstyret" sitt og sin egen medfødte blindhet.

Om han ville tørre å gjøre seg sårbar bare så mye som én gang ved å ta av seg alle jakkene og ta av den tykke hjelmen i håp om å oppdage at noen vennligsinnede var der, ville han oppdage at han hadde en trofast hjelper som alltid har holdt armene sine rundt ham, som hjalp ham å reise seg igjen når han falt og som holdt ham oppe når beina hans ble slitne og svake. Det ville gå opp for ham hvor mange ganger vennen hans hadde holdt fra å falle sammen i utmattelse og motløshet. Denne stakkars, blinde mannen ville bli fylt av takknemlighet, kjærlighet og glede, og ville aldri ønske å ta på beskyttelsesutstyret sitt igjen; han visste at det var når han var svak og sårbar at han var sterk (2 Kor 12,10), for det var kun uten beskyttelsesutstyret at han kunne kjenne de kjærlige armene og den kjærlige favnen til sin følgesvenn; kun da han kunne ta imot trøst, kjærlighet og oppmuntring til å fortsette vandringen når han ble såret av andre. Det var kun ved å gjøre seg sårbar at han kunne kjenne hvor det var hans hjelper prøvde å lede ham, samt høre hvor han måtte plassere sine føtter og unngå å snuble i små og store hindringer hen av veien. Det var kun da han kunne få høre hvor han egentlig var på vei: Til den store Legen og Kirurgen som ville gi ham helt nye øyne og muligheten til endelig å kunne se den virkelige verden rundt seg og få kikke inn i sin trofaste hjelpers ansikt.

Vi er denne blinde mannen som går på livets vei; bobleutstyret, beskyttelsesvesten og hjelmen er all tvilen, skepsisen og fordommene våre mot den åndelige virkeligheten rundt oss som vi direkte ikke kan se. Vår usynlige og kanskje også ukjente hjelper som holder oss oppe og prøver å veilede oss, er Guds egen Sønn, Jesus. Om vi ønsker å kjenne Jesu nærhet og få av Hans kraft, lys, kjærlighet og fred, må vi legge fra oss tvilen og fordommene våre og ta Gud på ordet. Det kan føles som et stort offer i prosessen, men er det ikke verdt det om man virkelig har en slik Elsker og Venn? Er det ikke verdt det om en får en personlig åpenbaring og et kjærlighetstegn av universets Skaper?

Min oppmodning til alle er: Test løftene i Bibelen! Gjør deg sårbar for Gud. Be, og stol på at du vil få; let, og stol på at du ville finne, at du vil forstå det du kanskje ikke allerede har. Stol på en kjærlig, forståelsesfull og trofast Gud slik som du ville stole på din kjæreste venn eller dine foreldre, og gjør deg sårbar slik at du kan få kjenne Hans sterke armer folde seg rundt livet ditt og kjenne at du er elsket og at du selv elsker.

Som jeg har sagt før og sier igjen, så henger jeg stort sett etter i alt (om i det hele tatt) når det gjelder popularitetssvingningene i markedet! Men, når jeg først slår til, da smadres det, for å si det slik! Hehe.

Og på samme note: Insatgram-appen ble smadret fullstendig av underskrevne denne helgen. Never knew about it! Fotografi og fotoredigering er interesser som har vokst for meg ganske nylig (no news for dem som er noenlunde kjent her inne). Problemet har imidlertid alltid vært å orke å ta med seg kasseapperatet av en speilrefleks hit og dit for å kunne "være beredt" når jeg ser noe fint og flott... Med mindre jeg planlegger å fotografere, da. Pittelitt lettere og mer spontant (eller som på engelsk, instant!) er det imidlertid med iPad-en (som jeg nesten uansett tar med meg overalt). Problem solved! :D

Og på den andre siden så har jeg nok ikke tenkt å legge ut ethvert situasjonsbilde, heller. Bilder er kunst for meg; jeg vil at de skal uttrykke noe mer enn at jeg kjeder seg eller har kule venner (dog sistnevnte og noen ganger førstnevnte er fakta!). For en selv og sine nærmeste er det dog kjekt å ha minner også, da. :)

Bruker du også Instagram? Hvorfor/hvordan?

PS: Følg meg om du vil under brukernavnet dkendel!

Vi knipses!

Se dette nærmest utrolige vitnesbyrdet som ble delt på Facebook-en min sist uke. 

Mark vokste opp i en Illuminati-familie og ble forsøkt dratt dypere inn i miljøet grunnet sine egne åndelige krefter. Meditasjon, ut-av-kroppen-opplevelser og levitasjon (å sveve i luften under meditasjonsøvelser) var en del av hans hverdag som ung. Så kom han over noen bøker (Mot historiens klimaks og Slektenes håp, skrevet av Ellen G. White (se sidemenyen!)) som helt kom til snu livet hans på hodet. Fra å være en tilbeder av Lucifer (Satan), ble han en tilbeder av Jesus og et Guds barn; men det var ikke uten en kamp...

 

(Vitnesbyrdet hans begynner i 0:33:20.)

Konklusjon: Åndskampen rundt oss er ekte, og det er en hard kamp mellom Kristus og Satan. Men, gode nyheter: Jesus har allerede seiret og er evig Seierherren over all ondskap.

“For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham [Jesus] er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene. Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter -- alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. ... For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset.

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen, og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.” (Kol 1,13-17.19-23)

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg befinner meg rent følelsesmessig i dag. Ganske lenge nå (helt siden før de siste ukene før påske) har jeg vært emosjonelt oppe, optmisitsk og forvetningsfull... Men så, i mitt arbeid med en etikkstil jeg har arbeidet med de siste dagene, har ting komplisert seg for meg (uten at jeg har lyst til å gå i nærmere detalj om det her -- i alle fall ikke ennå).

Da jeg begynte å blogge for snart fire år siden, var jeg temmelig åpen med hva jeg skrev her inne. Samtidig som jeg nok hadde et generelt sett sterkere behov for å sette ord på mine følelser og tanker som tenåring i sin utvikling (og identitetskrise), ønsket jeg å være real og ekte i min fremstilling av meg selv, mine perspektiver og min tro. Jeg ville unngå ethvert inntrykk av å gjemme meg bak en fasade. Dette behovet for å dele personlig av meg selv for å understøtte mine ord, begynte etter hvert (sikkert også av naturlige årsaker) å dabbe litt av, og mitt brennende engasjement for å dele de gode nyhetene om Jesus og om Gud fra et bibelsk perspektiv begynte å ta mer over. (Spesielt da jeg begynte å oppdage hvor lite min egen generasjon (selv dem dem som kaller seg kristne) vet om Bibelen og om Gud!) Og sånn har det forblitt for det meste; hadde jeg ikke noe åndelig giv, hadde jeg intet å si her inne.

Men, jeg vet ikke om jeg vil ha det slik lenger. Livet består ikke bare av nedoverbakker. Jeg kunne gjerne ønske å dele også av mine kamper, problemer, konflikter. Livet er jo ikke bare fullt av glede og optimisme, men også skuffelser, tap, frustrasjon, tvil og kamper. Hvorfor ikke dele litt av dem også? Hvem vet om mine erfaringer kunne være til hjelp for andre? Og, skal jeg være ærlig, så føler jeg selv et økende behov for å sette ord på den konflikten som jeg så rapt har kommet opp i igjen (en oppblusning av noe gammelt).

Jeg vil imidlertid ikke skrive noe som jeg kan komme til å angre på senere, så jeg ønsker å være mer forsiktig; men ut ifra det jeg leste i en veldig relevant bok til etikkstilen min (og til meg selv) er det på tide med en "emosjonell vårrengjøring". Det er definitivt ting i meg selv jeg trenger å ordne opp i; spørsmålet er bare om jeg kan gjøre det selv eller om jeg trenger hjelp... 

 

Etter å ha kommet tilbake på skolen fra en begivenhetsrik påskeferie i mitt kjære Norge, publiserer jeg nå det første innlegget i det nye bloggprosjektet mitt "28! om Gud", slik som jeg lovte. Hensikten med disse i alt syv innleggene er å bryte ned fordommer og vrangforestillinger om Gud, samt å motarbeide selve grunnlaget for disse, som er den ubredte ignoransen om Bibelen i samfunnet vårt.

Så, hva sier Bibelen om hvem Gud egentlig er?

1. Gud: Åpenbareren av objektiv sannhet!
I sitt nedskrevne ord, Bibelen -- fremstillingen av Guds gjerninger gjennom historien, skrevet av mennesker som var inspirerte av Guds Ånd -- har Gud gitt alle mennesker den nødvendige kunnskapen for å bli frelst.

“Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.” (2 Tim 3,16-17)

“Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen [Jesus] stiger opp i deres hjerter. Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.” (2 Pet 1,19-21)

(Se også Sal 119,105; Ordsp 30,5-6; Jes 8,20; Joh 17,17; Gal 1,11-12; 1 Tess 2,13; Hebr 4,12.)

Med andre ord: Gud, ifølge forfatterne av Bibelen, er opphavet til deres egne skrifter. Gud har inspirert og påvirket mennesker gjennom historien til å forevige sine opplevelser og erfaringer med Gud og andre mennesker i deres egen samtid for at andre skulle kunne lese og dra ut lærdom fra det. Som kjent har disse skriftene samlet i Bibelen blitt lest, verdsatt og bevart i over tre tusen år i en så godt som identisk tilstand (som er bekreftet av flere arkeologiske funn). På den måten har Gud lagt til rette for at alle mennesker, direkte eller indirekte, skal kunne komme til kjennskap om Ham, og hvordan Han når og arbeider med/gjennom mennesker. Når den blir tatt til seg, testet og utprøvd i ens eget liv, vil kunnskapen og livsvisdommen i disse inspirerte skriftene føre til en dramatisk endring av ens perspektiver, fokus, verdier, prioriteringer, interesser, meninger og virkelighetsforståelse av en selv, andre og Gud. Guds ord gir liv, håp, ekte kjærlighet og ekte glede!

---

 

2. Gud: En kjærlig, fullkommen enhet av tre Allmakter!
Den allmektige, allvitende, allestedsnærverende og udødelige Gud er en fullkommen, kjærlig og mystisk enhet av tre Personer i evig sameksistens. Disse blir referert til i Bibelen som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Gud står over alt og kan ikke fattes fullt ut av begrensede skapninger, og Han er den eneste som er verdig til å bli tilbedt og opphøyet.

“Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.” (5 Mos 6,4)

“Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.” (Matt 28,19-20)

“Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!" (2 Kor 13,13)

(Se også Joh 1,1-4.14.18; 14,16-17.26; Fil 2,5-7; Kol 1,15-16; 2,9-10; 1 Pet 1,2; 1 Tim 1,17; Åp 1,4-5; 14,7.)

Med andre ord: Gud, ifølge Bibelen, er en fullkommen enhet av tre evige og allmektige Personer: Faren (også referert til som Gud), Sønnen og Den Hellige Ånd. Disse tre Allmaktene er likeverdige og utgjør forskjellige roller i den treenige Guddommen. Denne kjærlige enheten mellom dem er like fullkommen som Gud er fullkommen, og kan derfor ikke helt fattes av mennesker; men, selve essensen av Gud, uselvisk kjærlighet, kommer til uttrykk i Guddommens treenighet. Disse tre har alltid hatt noen andre enn seg selv å elske og tjene (dvs. før skaperverket) -- nemlig hverandre. Det er bl.a. fordi disse tre Personene er ett i tanke, visdom, vilje, hensikter og handling at de utgjør én Gud og ikke tre. Likevel er de tre selveksisterende Bevisstheter/Individer. (En svak sammenlikning kan være ekteskapet mellom mannen og kvinnen som ble skapt i Guds bilde. I Bibelen blir de kalt ett skjød, og ikke to. Sammen utgjør mannen og kvinnen det hele mennesket, og hver for seg er de likevel fullverdige mennesker. Sammen utgjør Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd den ene Gud, og hver for seg er alle tre fullverdig Gud!)

---

 

3. Gud: Vår Skaper og evig Far!
Gud, den evige Far, som er ett med Sønnen og Den Hellige Ånd, er Skaperen, Kilden, Opprettholderen, og Herskeren over alt det skapte. Han er rettferdig og hellig, barmhjertig og nådig, sen til vrede og alltid rik på kjærlighet og trofasthet. De egenskaper og den makt som kommer til syne hos Sønnen og Den Hellige Ånd, er også en åpenbaring av Faren.

“Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.” (Ef 3,14-16)

“Det skal han la oss oppleve når tiden er inne, han, den salige og eneste hersker, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.” (1 Tim 6,15-16)

 (Se også 1 Mos 1,1; Åp 4,11; 1 Kor 15,28; Joh 3,16; 1 Joh 4,8; Joh 10,30; 1 Tim 1,17; 2 Mos 34,6-7; Joh 14,9.)

Med andre ord: Faren, som har hoderollen i den treenige Guddommen, er Skaperen av alt og Kilden til alt liv. Han er kjærlighet og rettferdighet i sin reneste form, og alle egenskapene som kommer til uttrykk i Sønnen (Jesus) og Den Hellige Ånd, er også en åpenbaring av Faren. 

---

 

 4. Gud: Vår Frelser og Bror!
Gjennom Gud, den evige Sønn (også kalt Guds Ord), som er ett med Faren, ble alt skapt; Han skal også dømme verden. Unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria, ble Han inkarnert som menneske i Jesus Kristus, og Han åpenbarte Guds personlighet og karakter for alle og gjennomførte menneskets frelse. Han levde og ble fristet som et vanlig menneske, men var ved Guds hjelp et fullkomment eksempel på ekte kjærlighet og rettferdighet. Ved sine mirakler åpenbarte Han Guds kraft, og alt Han gjorde og sa var et vitne på at Han var den Messias som Gud hadde lovt. Frivillig led og døde Han på korset for våre synder og i vårt sted. Han ble oppreist fra døden og fór opp til himmelen for å gjøre tjeneste i helligdommen der på våres vegne. Han skal komme tilbake i herlighet for den siste utfrielsen av sitt folk og gjenopprettelsen av en fullkommen verden.

“I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. ... Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (Joh 1,1-3.14)

“Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»” (Matt 1,20-21)

(Se også Kol 1,15-19; Joh 10,30; 14,9; Rom 6,23; 2 Kor 5,17-19; Joh 5,22; Luk 1,35; Fil 2,5-11; Hebr 2,9-18; 1 Kor 15,3-4; Hebr 8,1-2; Joh 14,1-3, Matt 25,40.)

Med andre ord: Sønnen, som har rollen av å underordne seg Faren og identifisere seg med Guds skapninger, er Han som alle ting har blitt til ved. Alle de egenskapene som åpenbares i Faren, er til stede også i Sønnen. Sønnen er fullverdig Gud som sin Far (akkurat som kvinnen og mannen er begge fullverdige mennesker enda de har to forskjellige roller). Sønnen, i sin nå inkarnerte, menneskelige form som Jesus Kristus, er den klareste menneskelige åpenbarelsen av hvem Gud er som Person. Han er helt Gud og helt menneske på samme tid, og Han identifiserer menneskene som sine søsken. Da Han var på jorden levde Han som et begrenset menneske, la til side sin egen guddommelige makt og gjorde seg avhengig av sin Far slik som vi er. I sin kjærlighet for menneskeheten ga Han opp sitt eget liv på våre vegne og tok vår straff ved å la seg mishandle og korsfeste. Han sto opp igjen og steg opp til sin Far i himmelen for å fortsette frelsesverket derfra, og etter Hans eget løfte kommer Han igjen i sin guddommelige herlighet for å gjøre ende på ondskap, frelse dem som elsker Ham og gjenopprette den fullkomne verden som en gang var.

That's it for denne gang! I neste innlegg vil fortsette med de fire neste av adventistsamfunnets trospunkter og se hva (5) Den Hellige Ånd, (6) skapelsen, (7) menneskets natur og (8) den store konflikten mellom godt og ondt beskrevet i Bibelen sier om hvem Gud er som person. Så, følg med!