Hørt spørsmål som: "Hvem er dum nok til å tro på Gud?" Eller kanskje har du opplevd å bli møtt med en holdning som tilsier noe som at "alle vet at det er dumt å tro på Gud"? Faktisk, ifølge statistikken er det egentlig stikk motsatt. Ifølge The World Factbook på CIAs hjemmeside, tilhører hele 88,54 % av verdensbefolkningen (2009) en religion. 9,42 % oppgis å være ikke-religiøse, og 2,04 % oppgis for å være ateister. Og i en artikkel i Vårt Land skrevet den 7. april, kommer det fram hvordan nye undersøkelser viser at det er i Europa at kristne diskrimineres mest.
Muligens er det ikke helt riktig av oss europeere å oppføre seg som om den ateistiske virkelighetsforståelsen opplagt er det mest naturlige å tro på?
Jeg kom over en blogg sist uke der en ung, norsk jente skriver om hennes ateistiske/humanistiske syn på livet. Det fikk meg til å tenke, og etter flere uker uten så mye som en gnist av skrivelyst (noe grunnet skolestress og livets mange utfordringer), begynte fingrene å pepre tastaturet, nesten helt av seg selv. Jeg vil gjerne dele noen uformelle og uraffinerte tanker her inne som dreier seg om menneskeheten, tro, sansene våre og hvordan vi oppfører oss overfor hverandre og overfor ... ja, alt. Igjen, dette er veldig uformelt; for dem som ønsker å henge seg opp i vitenskapelige definisjoner og spissfindigheter, finnes det plenty av muligheter å gjøre det her. Setter imidlertid pris på om man prøver å tenke litt større enn dette.
Slik som bloggeren uttrykte i sitt innlegg, er det mange mennesker som har et problem med å forholde seg til det de ikke kan se; eller, det er i alle fall det man tror. Det finnes mye i livet vi ikke kan se, men som de fleste ikke er i tvil om finnes. Ta f.eks. tanker og følelser, eller drømmer; ingen har noengang sett en tanke eller en følelse, eller en drøm; og ingen kan bevise at spesifikke drømmer og følelser og tanker eksisterer, eller hva? Likevel lytter vi til hverandre når vi deler hverandres tanker/følelser/drømmer fordi vi selv kjenner og erfarer dem hver dag og kan identifisere oss med den andre personen, enda ingen av oss helt vet hva det er vi snakker om. Vi gir disse ukjente inntrykkene navn som hjelper oss å kategorisere dem og forholde oss til dem.
Livet i seg selv er også et slikt mysterium. De aller færreste ville vel argumentere imot at det finnes liv og at vi lever (selv ikke skeptikeren Descartes kunne betvile det!) - og likevel har ikke moderne vitenskap greid å finne ut hva livet egentlig er; hva det er som skiller et dødt legeme fra et selv-bevisst, tenkende og rasjonelt menneske. Hadde man fullt ut visst dette ville man også ha visst hvordan å reversere døden og gjøre levende.
Jeg tror det til en viss grad at Gud er på samme måten. Jeg tror vi alle, uansett hva vi måtte tro eller ikke tro, erfarer Gud absolutt hele tiden, i hvert eneste åndedrag, hjertebank, tankevirksomhet, resonnement ... . Riktignok velger noen å kalle det "naturlover", eller "kjemi", "fysikk", "matematikk" ... Forskjellen tror jeg er at vi, basert på våre forskjellige og alt for ofte trangsynte motiver, ønsker og formål i livet navngir disse på spesifikke måter for at de bedre skal passe inn i våre egne agendaer og planer og ønsker. Mange mennesker er som barn som konstant endrer reglene i leken for å kunne si til seg selv at man har rett eller i alle fall ikke er langt fra å ha rett! (?) Er ikke det dette som har blitt det tomme, retningsløse målet for den moderne vitenskapen i dag?
Tenk på hele universet vi bor i. Ingen vet hvor stort universet er; om universet er uendelig (og enda om det ikke er det), hva kan vi da si at vi vet om naturen og om universet? Ingenting! Er ikke det spennende å tenke på? Å tenke på alt det der ute (eller kanskje enda også her nede) som vi kan oppdage og erfare som muligens når langt, langt over den begrensede, én-dimensjonale og materielle tilværelsen som mange mennesker er så trygge i?
Det er trist at mange reagerer motsatt når de tenker utover den materielle boksen. Mange, når de tenker på det vi ofte kaller "det åndelige" eller "overnaturlige", blir skremt av tanken over å ikke kunne forklare, analysere og kategorisere dette ukjente. På grunn av frykt og usikkerhet skyver mange enorme, potensielle goder og enorm kunnskap fra seg, totalt ignorant overfor dette selv, tilfreds i sine små, mørke, platoniske huler der de tror du forstår det de ser. Er ikke det forferdelig trist?
Andre igjen, ironisk nok ofte dem som ikke hevder å vite og kunne så mye om alt, er mer åpne for det ukjente og kan veldig ofte i mye større grad enn de "lærde" og "kloke" relatere til og vitne, basert på egen erfaring, om en større tilværelse enn det vi kan se, måle og ta på. Dette er disse som vårt europeiske samfunn ofte ser ned på som dumme, ignorante, simple, religiøse, overtroende, noe som skyldes intet annet enn menneskelige stolthet, trangsynthet og selviskhet. Intet sant og oppriktig og åpent menneske ville være så dumt å nekte selv nøye å vurdere å undersøke noe ikke bare ett annet menneske har ofret livet sitt for, men noe milliarder av mennesker har dedikert livene sine til i løpet av verdenshistorien, noe som har forandret millioner av mennesker fra natt til dag.
Hva om det som mange med skjelvende stemme kaller "åndelig/overnaturlig" egentlig er en helt naturlig del av livet og virkeligheten, bare at vi er for ignorante og barnslige til å forstå og finne ut hvordan naturen funker på de dypeste og mest intrikate plan? Er det riktig og fornuftig å avvise noe muligens enda bedre enn det vi allerede kjenner bare fordi vi ikke forstår hva det er med det første? Hva om det som vitenskapen kaller "naturlover"* er en del av en intelligent, allestedsnærværende Makt som opprettholder alt og som lagde det komplekse urverket av tikkende naturlover? Hva om denne Makten er god og har noe å gi oss og lære oss om oss selv og hverandre, hvor vi kommer fra, hvorfor vi eksisterer og hvor vi går hen?
(*Man kan vel hevde at naturlovene representerer ateismens døde/mekaniske guder, ettersom ateismen lærer at alt ble til ved uintelligente, mekaniske naturlover, enda man ikke kan forklare helt hvordan dette skulle ha skjedd. Ateismen er med andre ord en annen form for (materialistisk) tro/religion; selv forstår jeg imidlertid ikke hvorfor man skulle velge å tro på en død gud som ikke kan tenke, elske eller planlegge. Gud, for ateisten, har aldri vært død som i inteteksisterende; han levde og tenkte bare aldri.)
Hvorfor skal vi låse oss inne i stolthetens hjørne og skyve fra oss alt vi ikke kan veie og måle ved hjelp av våre mekaniske instrumenter? Det beste vitenskapelige instrumentet vi har blitt gitt for å kunne analysere tilværelsen vår med, er våre egne sinn, hjerter, tanker, følelser, minner, erfaringer, opplevelser, intellekt... Er det ikke på tide å komme seg ut av laboratoriet, ut av boksen, og oppleve det virkelige livet og tørre å ta skrittet mot det ukjente og midlertidig uforståelige? Er det ikke på tide å lære noe nytt og se livet fra et annet perspektiv enn det rent atomære/materielle?
Like lite som man kan sammenlikne et levende menneske med dets éndimensjonale, grå og fordreide skygge nede på bakken, tror jeg man kan sammenlikne det ensformige, flate og egentlig fordreide livet som materialist med det sunne og helhetlige livet hos det åndelig åpne og søkende mennesket. Vi er tredimensjonale skapninger; vi er fysiske, psykiske og åndelige vesener (noe som reflekteres i statistikken ovenfor). Vi har alle både fysiske, psykiske og åndelige behov, noe som gir seg utslag i de tre kjerneaspektene ved menneskeheten:
- Seksualitet/berøring
- Kjærlighet/vennskap
- Religion/tro
Like så mye som man går til grunne om man ikke blir rørt og elsket fra fødselen av, vil man gå til grunne om man ikke kommer i kontakt med "det der ute" gjennom personlig søking og bønn. Å nekte å innrømme vår sårbarhet og avhengighet av hverandre i form av kjærlighet og berøring ville bety døden for oss alle; hva så med vår avhengighet av det som er større enn oss og vår forståelse, uavhengig av hva man velger å kalle det?
Dersom dette Altet, denne Kraften, Gud, skulle kjødeliggjøres og ta form som et menneske, finnes det ingen tvil i mitt hjerte at resultatet måtte ha vært tømmermannen Jesus fra Nasaret. Han er det mest humane og menneskelige mennesket som har eksistert på denne planeten. Han var den sanne humanist og viste broderlig og uselvisk kjærlighet til alle og alt rundt ham konstant, uansett rang, rase, etnisitet, religion og status. Han så den sanne verdien i ethvert menneske rundt seg og var villig til å ofre seg for sine medmennesker. Intelligensen og den likeframme visdommen hans uttrykt i hans ord er av en annen verden. Han sa:
“Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp. Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!” (Matteus 7,7-11)
Er det ikke på tide å bli kvitt svakhetskomplekset vårt og omfavne vår avhengighet av Gud? Er det ikke på tide å innrømme at vi trenger hverandre og at vi trenger noe mer enn vitenskapelige teorier? Er det ikke på tide å tenke selv, å omfavne hele det fysiske, psykiske og åndelige mennesket, og å søke og strekke seg etter det som er større enn oss selv, om så det krever at man ydmykes i sin stolthet og må innse, innrømme og bekjenne hvor ignorant og uvitende en egentlig er?
Er det ikke verdt det for et liv med en helt ny dimensjon og med helt nye muligheter?