Job er straight. Jeg er homo. Her er vennene våre

17.03.2016

Det bodde en mann i landet Us. Job var navnet hans. Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt.  Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst.

Slik begynner historien om Job i Jobs bok - en bok på 42 kapitler som man støter på midt i det beintøffe Gammeltestamentet. 

Historien om Job var et slag midt i ansiktet for klassisk hebraisk tankegang i gammeltestamentlig tid. Historien stridde imot alt det hebreerne hadde lært i de religiøse overleveringene fra sine forfedre. Det stridde imot all deres moralske intuisjon, deres virkelighetsforståelse og enda gudsbilde. Hvorfor?

Fordi historien handler om en gudfryktig, uklanderlig mann som ikke har gjort noe galt og likevel rammes av katastrofe. Han mister alt. Bokstavelig talt. Karma not being a b... this time - more like a caffeinated, bloodsucking troll. Beklager uttrykket, men du forstår. Og dét i seg selv var en uhørt tanke i jødedommen - at en rettferdig person som "fryktet Gud og unngikk alt ondt" skulle imot all logikk og moralitet bli rammet av lidelse. Uhørt! Og fullstendig inkompatibelt med den sunne, mosaiske lære om Guds løfter om velsignelse (les: suksess, ære, fremgang) ved lydighet og forbannelse (tap, vanære) ved ulydighet.

Men historien om Job bryter med dette. Og ikke bare det - midt i Jobs (angivelig) selvforskyldte ulykke, så er Job sint Gud, og han, en skitten liten synder med en skraphaug av et hus, sitter og anklager den allvitende, allvise Gud for å være urettferdig. Denne utakknemlige, lille amøben har fått som fortjent - og nå legger han sannelig skylden på Gud! 

Dette blir for mye for vennene til Job... Ja, for Job hadde også venner, skjønner du. Til å begynne med, da vennene hans fikk høre at han hadde det vondt og led, 

. . . kom de til ham, hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De møttes for å sørge med ham og for å trøste ham.

Og de gjorde det ganske ålreit til å begynne med. De gjorde faktisk alt det som er riktig å gjøre, med stjerne i boken. Da de var på vei til å møte ham,

. . . mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv over hodet. Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.

Nå kan jeg ikke uttale meg på vegne av noen andre - men hvis vennene mine var villige til å sitte med meg i syv dager og syv netter fordi de så jeg var deppa, liksom, så hadde jeg blitt ganske overbevist. Eller hur!

Men - så er det at Job har noe på hjertet, noe han vil si. Og da går liksom luften litt ut av alle de syv dagene og nettene. Job er litt oppgitt, skjønner du - litt lei seg.

Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født. 

Job tok til orde og sa: 

Bort med den dagen jeg ble født, den natten det ble sagt: «En gutt er unnfanget.» Den dagen - la den bli mørke, så Gud i det høye ikke spør etter den og dagslys aldri faller på den! 

(...)

[Masse sutring]

(...)

For den stengte ikke morslivets dører for meg og skjulte ikke lidelsen for mine øyne.
Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født, utåndet da jeg kom fra mors liv?
Hvorfor tok de meg på fanget, la meg til brystet for å die? 
Nå kunne jeg ligget i ro, sovnet og så fått hvile med konger og rådgivere på jorden, de som bygde der det nå er ruiner, eller med stormenn som hadde gull og fylte sine hus med sølv. 
Da hadde jeg ikke vært til, lik et foster som dør i det skjulte, lik et spedbarn som aldri så dagens lys.

(...)

[Mer sutring]

(...)

Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg.

Ja, Jobb er litt lei seg. Noen ville si at han kanskje er litt forbannet. Og det skulle man vel forvente etter å ha mistet all buskapen, alle eiendelene sine og alle sine ti barn i en kjedereaksjon av naturkatastrofer? For ikke å snakke om å ha blitt infisert av et byllevirus - og med en forbitret kone attpåtil. Da skulle man forvente at selv den fromme og rettskafne Job var litt forbannet. Da ville man kanskje begynne å vurdere om han muligens hadde nådd sin grense.

Men glem Job sine grenser - for grensene til vennene hans har for lengst blitt krysset, brutt, overkjørt og overtrampet - alle på én gang! 

Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

Hvor lenge vil du tale slik med ord som en mektig vind? Tror du at Gud forvrenger retten, at Den veldige fordreier rettferdigheten? Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold. Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde, om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig.

Dette er basically hva Bildad sier til Job:

Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

Kan du holde kjeft snart? Du provoserer meg. Våger du virkelig å si at Gud er urettferdig og ikke gir alle som fortjent? Har du ingen respekt? Synder ens barn mot Gud, så overlater Gud dem til å dø. (Og det har dine barn åpenbart gjort, siden Gud lot dem dø slik.) Men hvis du skjerper deg, tar deg litt sammen, slutter å sutre og heller ber Gud om unnskyldning, om du virkelig er ærlig og bare en halvveis god person innvendig, så vil han tilgi deg og gi deg den fine personligheten og gode oppførselen din tilbake!

De neste 33 kapitlene handler i bunn og grunn om hvordan Job og hans tre venner krangler seg imellom om hvem som har rett, der Job i tiltagende frustrasjon prøver å forsvare seg selv og sin oppriktighet og sitt rettmessige sinne, mens vennene hans irettesetter ham for hans respektløse selvsikkerhet og prøver å få ham til å innrømme og bekjenne skyld i lys av det som er skjedd. 

Det morsomme er at når man leser argumentene som vennene hans bruker til å forsvare Gud og anklage Job, er de spekket av sannhetsvers hentet direkte fra Toraen, Bibelen. Dette er vers om Guds allvishet og rettferdighet, om Guds reelle løfter om velsignelse for de rettskafne og straff for de onde, og vers som understreker menneskets utilstrekkelighet og syndighet fremfor Gud. Alt dette har vennene til Job lært og pugget utenat, se. De sov aldri over en eneste sabbatsskole, må du forstå.

Bildad får ånden over seg og går inn i prekenmodus:

Salig er den som Gud viser til rette. Du skal ikke forakte formaning fra Den veldige! For han sårer, og han forbinder. Han knuser, og hans hånd leger. Gjennom seks trengsler berger han deg, og i den sjuende skal ulykken ikke nå deg.

(...)

Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!

Å-jadda. Glorien er renpusset! Job er vel heldig som er venner med denne utvalgte eliten! De har nemlig fasiten, og den religiøse kunnskapen, den sosiale kompetansen og den åndelige innsikten bare strutter av disse Guds hellige menn. Dette er har de nemlig gransket! Lært alt som trengs om livet, alt sammen fra Den gode bok. Og Den gode bok sier åpenbart at du fortjener å lide, Job. Du fortjener å ha det vondt - for Gud er rettferdig, og i verden vi lever i, finnes det ingen tilfeldigheter eller fri vilje eller onde vesener som liker å ødelegge for mennesker og Gud - nei, for noe gudløst vås! Gud er den eneste, han bestemmer alt og alt som skjer på denne planeten er hans vilje! Inkludert ulykken din! Så du bør bare kjappe deg og bli en bedre person og si unnskyld før han tar livet ditt også! ... For hva? Spiller ingen rolle hva du sier unnskyld for, bare si unnskyld ELLER MØT DIN UNDERGANG! 

. . . Bare et vennlig råd fra en som vil ditt beste! :-) :-)

For å gjøre en lang historie kort, så blir Gud rasende på vennene til Job. Han åpenbarer seg for Job i en storm, samtaler med Job og styrker Jobs tro. (Job får det til slutt godt igjen på alle måter. Han får ikke vite det selv, men leseren får vite hen av veien i historien hvordan det er Satan, Guds fiende og motstander, som bak kulissene får anledning til å angripe Job.) Etterpå, vender Gud seg til vennene til Job - eller, "vennene" til Job - og tordner til lederen av dem:

«Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.  Ta nå sju okser og sju værer, gå til min tjener Job og bær dem fram som brennoffer for dere selv. Job, min tjener, skal be for dere, og jeg skal bønnhøre ham og ikke gjengjelde deres uforstand. Dere talte ikke rett om meg, slik min tjener Job gjorde.»

Gud er nådeløs mot de bedrevitende, skinnhellige vennene til Job; mot Job er han full av nåde og godhet, og Gud tar hans parti - den svakeste av dem, som i sin fulle rett hadde nådd sin grense og ropte til Gud: Hvor er du, Gud? Hvor i svarte natten er du?

Jeg er homofil. Det begynner å bli noen ganger at jeg nevner dette nå - men i lys av alle de beskyldningene og all den fordømmelsen som homofile har blitt og fremdeles blir møtt med av kristne, så er det tydeligvis nødvendig å si dette flere ganger. Her kommer nemlig poenget mitt med å dele historien om Job.

Jeg er homofil, og jeg og Job har noen felles venner. (Hadde vært kult å ha Job som venn på Facebook, men det er ikke Facebook jeg mener.) Jeg mener den typen venner som tror de er Guds bestekompis. Den typen venner som tror at Gud er på deres fotballag eller parti. Den typen venner som tror de er Guds mellommenn sendt for å opplyse og irettesette enhver villfaren mann og kvinne med den rette forståelsen av Guds ord, den rette forståelsen av Guds vilje, den rette måten å leve på som et menneske. Disse vennene som strutter av alle sine gode intensjoner og bekymring for mitt ve og vel. Disse vennene som heller vil granske mitt teologiske og politiske syn på kjønn og sex enn vite hvordan jeg har det og hva som har skjedd i livet mitt i det siste. Jeg har slike venner. Og selv pleide jeg å være en slik "venn" for andre.

Vennene til Job sa: "Jobs skjebne må jo være hans egen feil/skyld, for Gud er ufeilbarlig og rettferdig og gir alltid suksess/helbredelse til dem som er tro mot ham og straffer alltid dem som ikke er det."

Vennene mine sier"Davids homofile legning må jo være hans eget valg/feil/skyld, for Gud lar ingen bli født med skeiv legning og han helbreder absolutt alle som kommer til ham i tro."

Vennene til Job konkluderte: "Job er en fordømt synder som gir rom for / "lever ut" sin menneskelige frustrasjon. Frustrasjon og sinne, og spesielt mot Gud, er synd; det er greit å kjenne det inni seg, men ikke å leve det ut. Det er galt, for Gud er perfekt, og å tvile på Guds rettferdighet og ikke å akseptere alt som skjer, er synd."

Vennene mine konkluderer: "David er en fordømt synder som gir rom for / "lever ut" sitt menneskelige behov for monogam kjærlighet og støtte. Det er greit å ha slike følelser og behov inni seg som homofil, men ikke å leve det ut. Det er galt, for Gud skapte det perfekte mennesket heterofilt, til mann og kvinne, og det er galt å ikke være og leve perfekt/heterofilt."

Til dere som kjenner dere igjen i argumentasjonen ovenfor, vil jeg nå stille fire spørsmål til refleksjon og ettertanke:

  1. Hvilken side er det Gud tar i historien om Job? Job sin, eller vennene hans? 
  2. Hvem er det i historien om Job som bruker all den "korrekte" teologien og hamrer løs med bibelsitater, fordømmelse og bedrevitenhet? Job, eller vennene hans?
  3. Hvem er det som hadde et ekte, fortrolig og autentisk vennskapsforhold til Gud i historien om Job? Job, eller vennene hans?
  4. Hvem var det som trengte tilgivelse til slutt? Var det Job, eller var det vennene hans?

 

Var det hardt nok?

#rettferdighet #Bibelen #teologi #nåde #Gud #fordømmelse #homofili #kristendom #menneskelighet #Guderkjærlighet #wwjd #whatwouldJesusdo

Homo in the twilight zone

06.03.2016

Jeg er en overbevist kristen som etter år med strev har stått fram for familie, venner og kirke med min legning. Om jeg har vært noen sin stemme før, har det vært de konservatives. De dagene er omme. Nå ønsker jeg ikke å være noen sin stemme - kun min egen.

Jeg er en idealist av natur, men mer enn noen gang har jeg kjent en generell skepsis mot idealistiske grupperinger. Jeg er én av dem som aldri følte seg hjemme på noe lag, som "én av dem". Gjennom oppveksten skilte jeg meg alltid ut på et vis, enten det var med mine konservative eller liberale venner, kristne eller ikke-kristne. Jeg opplevde et stadig problem når det oppsto en gruppe eller gjeng. En slags flokkmentalitet, en "oss-mot-dem"-tankegang som la lokk på individets tankeevne, (selv)kritiske sans, dømmekraft, taktfullhet og brobyggende egenskaper.

Er det noe jeg misliker, så er det en mangel på disse egenskapene. Er det noe jeg misliker, så er det ikke å være fri - ikke å kunne snakke fritt, tenke fritt, leve fritt.

Jeg ser på meg selv som en åpensinnet person - sikkert mer enn det jeg egentlig er i min passe rutinerte hverdag. Men når det gjelder homo-debatten i kirken som berører meg på de to mest personlige måtene som muligens går an, ser jeg på meg selv som usedvanlig åpensinnet, diplomatisk og fordomsfri. Dessverre. Jeg tror ikke jeg er den eneste, langt ifra. Men det er så altfor få av oss, virker det som - i hvert fall i det offentlige.

For i det offentlige rom har denne debatten (som de fleste andre) for lengst degenerert til å bli en retorisk og politisk krigsfront. Mediadekkede ytringer om homofili og kristendom kommer med den samme ensidige partiretorikken, samt mantratankegangen at motparten kan forstå og overbevises bare man gjentar de samme mantraene mange nok ganger. Hva skjedde med selvkritikken? Hva skjedde med å (prøve å) sette seg inn i andres sko? Hva skjedde med en upartisk, gyllen middelvei? Er sånt for "kjedelig" til å frontes i media, kanskje? Blir det for diplomat-iotisk? Kanskje de som ser nyansene er de som er smarte nok til bare å holde munn?

Smart eller ei, så vil jeg uansett si noen ord om det som befinner seg i midten, eller kanskje heller utenfor, den retoriske krigen mellom konservativ og liberal.

Et postmoderne eksempel. I dag er det "street-smart" å si at det finnes noe godt i alle religioner og livssyn, og at de alle egentlig bare er forskjellige veier til det samme gode. Mange vil si at dette er postmodernismen i et nøtteskall.

Jeg har opplevd at konservative grupperinger har det lettest for å rette fokuset på farene i en slik uttalelse. Man skal være kritisk til "populistiske" tankesett, til "verden" og den "brede vei" som flertallet farer på. Man fokuserer på bibeltekster som omtaler synden og alt det negative med og i vår verden, samt alle de besnærende, behagelige løgnene som finnes i den. Verden er et farlig sted!

Typisk liberale grupperinger vektlegger det å tilpasse seg og vise medmenneskelig åpenhet og raus aksept, og har det lettere for å fokusere på mulighetene for dette i en slik uttalelse. Bibeltekster som omtaler inkludering, raushet, mangfold og åpenhet vektlegges. Verden er et vakkert sted!

Som en skapindividualist med en ikke-kurerbar allergi mot flokkmentalitet, har jeg kanskje en fordel. For jeg klarer å se og akseptere at begge partier har rett. Og at begge også tar feil.

Dette ser jeg. Som en kristen som tar troen på hele Bibelens inspirasjon på alvor, opplever jeg at den i bunn og grunn lærer at alt som er godt kommer fra én kilde - Gud (jf. Jak 1,17). Bibelen gir et solid grunnlag til tanken at hvor enn det finnes godt i verden (les: Åndens frukt), der er Guds Ånd aktivt til stede. Også blant mennesker utenfor kristenheten. (Paulus forsvarer for eksempel hedningene som ikke har loven (Toraen), men har Guds lov og vilje skrevet i hjertene sine (jf. Rom 2,14-15), og poengterer at det å være et Guds barn ikke handler om ytre religiøse handlinger, men om hjertet (vers 26-29).)

Mange kristne hevder å tro dette i teori, men i praksis viser de at de ikke klarer å se forbi det ytre. Tanken at mennesker i to vidt forskjellige kulturer, religioner/livssyn eller politiske grupper faktisk kan være inspirert og motivert av den samme Gud (som til og med Bibelen selv gir eksempler på; f.eks. Abraham og Melkisedek), virker som en nesten umulig idé for noen. Noen håndplukkede vers som omtaler Jesus som den eneste veien til Gud (eks. Joh 14,6), ramses tankeløst opp med liten overveielse av de andre versene i Bibelen som inkluderer og anerkjenner Jesu anonyme etterfølgere utenfor den kristne, døpte og Jesus-bekjennende "flokken" (eks. Joh 10,16). Man snakker også lite om Bibelens løfter om Guds tilstedeværelse og aktivitet i hele verden og ikke bare i én religiøs gruppe eller kultur (eks. Joh 16,7-11).

Hvorfor?

Jeg aner ikke. Men jeg har en mistanke. Jeg mistenker det kan være fordi man lærer at dette er "vanskelige" vers. Vers som egentlig kun er "vanskelige" fordi de ikke samsvarer med den ensidige retorikken til det partiet eller den tradisjonen man tilhører. Disse versene brukes jo tross alt av de villedede, fortapte liberale / motparten... Ikke sant? Så da må de jo være problematiske og gjemmes bort. 

På den annen side har man de andre kristne som i sitt forsøk på å gjøre alle til lags og ikke har noe imot å bli likt av absolutt alle (bortsett fra de erkegammeldagse, teite og kjedelige konservative, selvfølgelig), helst unngår de "konservative" flaggtekstene. Tekstene som for eksempel peker til Jesus som den eneste sanne frelser, eller som hever troen på Jesus over alle andre filosofier og som stiller krav til de troendes livsførsel. Mantraen er så til de grader åpenhet til alt og alle, at man synes å fortrenge det faktum at en som kristen tror at det faktisk er et problem med verden og menneskeheten av selvdestruktiv art som Bibelen kaller synd, og at hensikten med Jesu gjerning og Bibelens og den kristne kirkens eksistens, er å spre et essensielt budskap om Jesus som veien til frelse fra synd (jf. Matt 1,21).

Det virker nesten dumt å si - men jeg opplever at den gylne middelvei er å si "ja takk, begge deler" - både til de "konservative" og til de "liberale" tekstene i Bibelen, og å lese dem som like vektige og gjensidig utfyllende/forklarende. Og da kan man ikke lenger ta ett parti, verken høyre eller venstre. For det er ikke enten/eller - det er begge deler.

En slik inklusiv, upartisk holdning, fikk meg i dette tilfellet til å se at postmodernismens relativistiske tankesett i seg selv verken er en filosofisk trussel eller noe fastisvar når det gjelder spørsmålet om sannhet. Ikke bare ut ifra hverdagsintuisjonen min, men også ut ifra gudsåpenbaringen, ble jeg med en inklusiv holdning gjort i stand til å se et mer nyansert og plausibelt bilde: Nemlig at det finnes spor og tråder av sannhet og godhet i alle kulturer og livssyn, uten at det dermed betyr at all kultur og alle syn gir den samme fulle, sunne og frigjørende helheten. Verden er både et farlig, men også et utrolig vakkert sted.

Så - er det faktisk mulig for en bibeltroende, konservativ kristen å bruke en brobyggende retorikk i møte med postmoderne, relativistiske tankesett? Ja, mener jeg. Postmodernismen er ingen trussel for balansert, bibelsk kristendom. Tvert imot så er det viktige sannheter i postmodernismen som Bibelen selv understreker.

Men hva så med det postmoderne begrepet om homofili eller homofil kjærlighet, som betyr så mye forskjellig alt etter hvem som uttaler seg?

Her er først noe av den partiske, ensidige og brobrennende homo-retorikken som fostrer retorisk væpning og partikriger.

Væpnende homo-retorikk blant konservative. Typisk væpnende, konservativ retorikk i homo-debatten, er den som bagatelliserer og enda demoniserer en gruppe med mennesker sine naturlige behov for kjærlighet, nærhet og intimitet. Denne retorikken hadde klart å finne synden hos Adam da han i paradis kjente et savn etter en likestilt halvdel: "Er ikke Gud nok for deg? Han som har gitt deg alt dette og alt du trenger, og så er du ikke fornøyd? Det du kjenner på er bare begjær - og det er synd!"

Spørsmål: Hvordan kan en som bekjenner seg til en Gud som er kjærlighet og er en intim relasjon, møte et menneskes ønske etter å elske og dele livet med et annet menneske med kritikk og sensur? Blir kjærlighetens og relasjonenes treenige Gud æret og herliggjort gjennom en slik retorikk? Brukes det en slik retorikk i Bibelen overhodet? Bygger det mennesket opp? Er det fornuftig?

Annen væpnende retorikk blant konservative, er sammenlikningen av oppriktige menneskers ønske og behov for trofast kjærlighet med tekster i Bibelen som omtaler en gudløs livsstil drevet av begjær og med naturdyrkelse som bakteppe (eks. Rom 1,21-32). Denne retorikken sier: Alle som har homofil legning, har valgt det selv fordi de er kåte, sex-fikserte griser og gudløse naturdyrkere.

Først vil jeg si: Våkn opp! Våkn opp og innse at unge mennesker ikke blir suicidale og tar sine egne liv grunnet legningen sin om den var selvvalgt!

Dere som bruker en slik hard retorikk eller i det stille tenker i disse baner: Hva er kjernen i deres kristendom og i deres menneskesyn? Hva slags gudsbilde har dere? Hvilken forståelse har dere av lovens hensikt og funksjon i Bibelen? Hvis lovens kjerne er kjærligheten og Åndens frukt slik Paulus hevder, gjør en godt i å bruke loven mot mennesker skapt i Guds bilde som i sin beste intensjon og med sin uselvforskyldte, falne natur søker kjærligheten, frukten av Guds Ånd, med et annet menneske?

Men målet for dette påbud er den kjærlighet som springer fram av et rent hjerte, en god samvittighet og en oppriktig tro. (1 Tim 1,5)

Væpnende homo-retorikk blant liberale. Typisk væpnende retorikk blant liberale, er rask til å kle sine konservative meningsmotstandere som trangsynte hyklere. Direkte eller indirekte demoniserer den ofte ærlige og oppriktige menneskers beste forsøk på å opprettholde en tidløs, tydelig standard. Enhver innvending mot f.eks. omdefineringen av ekteskapet, blir stemplet som homofobisk, samfunnsfiendtlig og menneskefiendtlig.

Spørsmål: Er det sant at alle innvendinger mot en homoliturgi i kirken kun er preget av fordommer, homofobi og hat? I Bibelen finner man tross alt kun én heterofil, monogam definisjon av det opprinnelige ekteskapet. Hva feilbarlige bibelhelter som Abraham eller kong Salomo praktiserte av samlivsformer, er irrelevant til hva Bibelen uttrykker som Guds opprinnelige plan for ekteskapet ved skapelsen; enheten mellom én mann og én kvinne. Om kirken ønsker å holde på dette idealet og denne prototypen, skulle det være en trussel for alle andre som ikke er der? Lærer ikke den samme Bibelen at Abraham, kong David og mange andre av bibelheltene som ikke var vandrende prototyper på det monogame, heterofile ekteskapsidealet, likevel fant aksept hos Gud gjennom nåden og til og med ble noen av hans største talerør?

Bibelen er tydelig på at samtlige mennesker, uansett kjønn, status og anseelse, står likt og mangler "Guds herlighet" (jf. Rom 3,22-23) fordi alle er syndere. Vi er født i synd og med en tilkortkommende natur, på forskjellige måter. Bibelen gir ikke rom for en åndelig rangering av mennesker på noen som helst måte (jf. Gal 3,28) og sier at alle mennesker er avhengig av Guds nåde - Guds ufortjente velvilje. 

Jeg kan ikke uttale meg på vegne av noen andre, og nå er jeg bare dønn ærlig med hva jeg personlig tenker som homofil og kristen: 

Det jeg tenker er at når andre kristne skeive kjemper med nebb og klør for at deres kirke skal institusjonalisere og idealisere homofilt samliv på lik linje med det tradisjonelle, prototypiske, heterofile ekteskapet, dukker den pragmatiske David opp i meg og spør: Om man som kristen tror på alle menneskers likestilling framfor Gud, trenger man da å la sin selvfølelse dikteres ut ifra hvorvidt ens skeivhet idealiseres av kirken? Jeg synes det blir kunstig. (Nei, jeg sitter ikke med noe internalisert homofobi eller selvhat. Slapp av.) Nå er det skapindividualisten i meg som snakker - men om man vet at det man deler med en annen person er ekte, kan man ikke elske og bli elsket uten å kreve et applauderende publikum? Hva er det som driver en som kristen til å sette himmel og jord i bevegelse for å oppnå det? 

For å dra den enda lenger (jeg vet jeg tøyer strikken nå): Om det handler om å kunne føle seg akseptert av Gud - avhenger Guds aksept av hvorvidt man er velsignet av en religiøs/politisk autoritet eller institusjon? Hviler ens selvfølelse som homofil og ens forhold til Gud på hvorvidt man har gjennomgått et ritual eller en gruppe mennesker har gitt sitt samtykke? Fås Guds aksept gjennom kirken og gjerninger, eller gjennom Jesus Kristus og ens tro?

Dette er ikke et politisk innlegg for eller mot en homo-liturgi. Det er innstillingen her jeg prøver å ta tak i. Jeg sier ikke at slik jeg tenker nødvendigvis er rett - men det er nå slik jeg ser ting i skrivende stund. Jeg er fullt klar over at det jeg mener kan komme til å provosere en hel generasjon med skeive der selvfølelsen fremdeles er et åpent sår, og verdens, kirkens og pingvinene på Antartika sin hyllest er den eneste kuren. Vi er ganske overfølsomme av oss noen ganger, og jeg er mindre engstelig for å komme til å tråkke noen på tærne enn selv å havne i en idealistisk grøft pga. en generasjons mindreverdighetskomplekser - for å si det litt spisst.

Jeg tenker at vi i dag lever i et prestisjesamfunn. Et prestisjesamfunn hvor selvfølelsen i stor grad bygges på hvorvidt man passer inn og er "god nok" på alt mulig. God nok på skolen. God nok på jobb. God nok i vennegjengen. God nok i kirken. God nok som partner. God nok i sengen. I et sånt samfunn vil jeg faktisk ikke passe inn. Fordi, lykkes man i et sånt samfunn og med den mentaliteten, fostrer det svært lett en voksende selvgodhet/selvtilstrekkelighet i en. Mislykkes man, fostrer det selvhat og mindreverdighetskomplekser. Man er nærmest dømt til å miste balansen med en slik "god nok"-mentalitet.

Som en kristen som mener at Guds raushet gjennom Jesus er veien til frihet, liv og alt godt, må jeg spørre: Må man som kristen være eller føle seg "god nok" (som i fortjeneste) for å vite og kjenne at man er elsket og akseptert? Er det i det hele tatt meningen at noe dødelig menneske skal kjenne seg "god nok" for å fortjene Guds aksept, ifølge evangeliet? Sier ikke Paulus at vi alle er frelst av nåde (= ufortjent kjærlighet) ved troen alene for at "ingen skal skryte av seg selv" (jf. Ef 2,8-9)?

I korte drag opplever jeg at væpnende konservativ retorikk sier at visse mennesker ikke er "gode nok" (noe man angivelig må være) for bli akseptert av Gud. Væpnende liberal retorikk biter rett på og prøver å bevise at de fleste - om ikke alle - er "gode nok" for å bli akseptert av Gud. Det jeg ser, er at begge ender opp med det samme tyranniet.

Avvæpnende, radikal retorikk. Som kristen og homofil som verken har absolutte krav om sølibat eller bryllup, er det min forståelse av et radikalt evangelium om en radikal person med en radikal retorikk som personlig gir meg friheten fra krav og press fra ulike hold. Dette radikale evangeliet forteller meg nemlig at ingen kan eller må gjøre seg fortjent til Guds aksept. Det forteller meg at det er Gud som av sitt eget frie initiativ gir mennesker 100 % ufortjent, ubetinget, frelsende kjærlighet gjennom Jesus og hans offer på vegne av absolutt alle mennesker. Guds aksept er en gave. Det er ingen rom for materialistisk eller moralistisk selvgodhet eller fortjeneste. Ingen plass til "god nok". Vår ukrenkelige verdi som mennesker, er det ene og alene nåden, Guds selvinitierte velvilje og raushet mot alle mennesker som sikrer. Ikke menneskelige prestasjoner, bestrevelser eller intensjoner.

En slik retorikk opplever jeg frigjør. Frigjør fra grøftekjøring, fra selvgodhet på den ene siden og selvhat på den andre. En slik retorikk opplever jeg bygger broer mellom partier og grupper, skaper fred, forsoning, åpenhet og ydmykhet, og ikke minst, frelser. Den frir meg fra samfunnet sine krav for at jeg skal kunne få hvile, være tilfreds, elske og kjenne meg elsket. Men jeg ser så få kristne som i dialoger og debatter bruker denne retorikken.

Why?

#homofili #kjærlighet #kristendom #Bibelen #debatt #retorikk #politikk #konservativ #liberal #partier #brobygging #dialog #religion #samfunn #selvgodhet #godnok

#Adventist #homofil #drepmeg

29.02.2016

Hva gjør man når man er adventist, konservativ og homofil?

Før jeg kom ut av skapet i september i fjor, bestemte jeg meg for at smerten, selvforakten og ensomheten som jeg hadde båret på over så lang tid, ikke skulle være forgjeves. Men jeg trodde aldri at noe så vondt skulle snus til noe positivt så umiddelbart som det gjorde da jeg tok mitt første skritt ut i form av to dønn ærlige Facebook-innlegg. Jeg er oppvokst i Adventistkirken og døpt medlem siden 2008 - men i september i fjor, fikk jeg se en ny side av kirken som jeg ikke har sett før. En side jeg skulle ønske jeg fikk se før jeg lot meg fortape i det iskalde korrekthetshelvetet som all prestasjonskultur representerer. En side som gjør at jeg i dag våger å kalle meg en adventist. En side som ikke var kritisk, tilbakeholdende og kald, men overøsende, omfavnende og glødende varm. Glødende kjærlig. Glødende ekte.

Jeg var heldig; for meg var det ikke for sent. Men det er det for mange andre.

Det er rart hvordan vi mennesker fungerer. Når én person våger å åpne seg og gjøre seg selv sårbar, så begynner andre å gjøre det samme. Når én velger å legge ned våpenet sitt eller masken sin og vise sårbarheten sin, gjør andre det samme. Da jeg valgte å dele min sårbarhet med dem rundt meg, fikk jeg sårbahet i retur. Sårbarhet i form av meldinger, brev og samtaler. Sårbarhet i form av bekjennede skapskjeletter. Sårbarhet i form av medfølelse og selvoppofrelse. Jeg begynte å se at menneskene rundt meg faktisk var ekte, til tross for hvor plastisk fantastisk de kunne oppføre seg i gruppen, i kirken. 

Jeg er heldig - heldig som har noe så synlig og ukorrekt i mitt liv som jeg ikke klarer å holde gjemt i noe skap og som tvinger meg til å være ekte og legge bort masken også i gruppen. Jeg er heldig; for meg var det ikke for sent. Men det er det for mange andre.

Siden jeg begynte å jobbe som frivillig for chattetjenesten Youchat i høst, har jeg snakket med unge mennesker over nett som opplever ting du aldri ville ha drømt om grunnet sin uforskyldte legning. Antall kristne, og spesielt pinsevenner og adventister, som har kontaktet Youchat de siste månedene, har vært eksplosiv. Dette er ungdommer som blir slått og mishandlet av sine kirkegående foreldre. Ungdommer som blir seksuelt misbrukt av kristne familiemedlemmer. Ungdommer som av sine egne søsken blir kalt en skam for familien og for kirken, og kalt verdiløse for Gud. Det var meldingen en ungdom fikk da h*n under samtalen tok mot til seg og kom ut til den personen som stod vedkommende nærmest. Adventist.

Dette er ungdommer som lengter etter å dø og ikke lenger være til, ungdommer som forsøker å ta sine egne liv fordi de blir fortalt at de ikke fortjener å få elske eller å bli elsket. De som når fram til oss på Youchat, er de heldige. Vi er de heldige; for oss var det ikke for sent. Men det er det for mange andre.

Hva gjør man når man er adventist, konservativ og homofil?

Jeg er adventist. Jeg er konservativ. Jeg er homofil. Og det beste råd jeg kan gi, er:

Lev.

#adventist #homofil #vold #selvmord #hjelp #youchat #håp #liv #kjærlighet #nåde #itgetsbetter

En bærekraftig skole

23.02.2016

Følelsen av å trykke «send» etter en fullført bacheloroppgave kommer jeg aldri til å glemme. Det var som å slippe ut fra et fengsel - en altfor god følelse. Faget mitt var min store lidenskap og det mest meningsfulle jeg visste om. Men selv det kunne ikke redde meg fra en uhyggelig desperasjon etter å bli ferdig med å studere det. Ikke engang det jeg brant mest for kunne redde meg fra å miste meningsfølelsen og retningssansen min som student.

Når det er skolen som dreper nysgjerrigheten og lysten til å lære, da tror jeg det er noe som ikke stemmer. Det virker Håvard Tjora i sin kronikk «Silefabrikken» (Magasinet, 7.11.15) å være enig i. Til tross for statens økte investeringer for å få ned frafallet i videregående skole, ligger Norge fremdeles dårlig an ifølge OECD-rapporten (Skaar, 2013 in). Og vinnerspørsmålet er: Hva gjør vi galt?

I lesingen av Tjoras kronikk som adresserer frafallet i norske skoler, slo tanken meg at skolefrafallet som vi er vitne til, muligens kun er et symptom på en psykososial epidemi som vi som en befolkning lider av: skoletraumet. Noe av det mest meningsfulle for mennesket som folkehelter slik som Malala er villig til å risikere livet for å oppnå for seg selv og andre - kunnskap, og en utdannelse -, snakkes det om i min studenthverdag som et nødvendig onde som bare må overstås for å få et greit liv. Uff, skolestart. Læring, fysj. Oppgaver og skoleprosjekter, grøss og gru... Det er så vanlig at vi ikke tenker over det engang. Selv blant lærere blir skolearbeidet omtalt med en overbærende, beklagelig «uff-a-meg»-tone. Er det rart at elevene har mistet all motivasjon og vilje til å leve ved eksamenstider? Hvorfor er det blitt slik? Er det sånn det skal være å vokse opp i et privilegert samfunn? Er ikke dette egentlig ganske søkt?

Tjora skriver i sin kronikk at skolen er blitt en silefabrikk. Forventningene som stilles til elevene er at de skal kunne alt, noe som resulterer i at de som føler seg overveldet og dropper ut. Han etterlyser et mer tydelig og konkret mål i undervisningen og pensum. «Et menneske som skal til et sted, må jo vite hvor dette stedet er», skriver han. En tydelig retningsfølelse må til. Med mindre målet er sile ut «tapere», da. Da er det juks, som han skriver. Tjora spør så etter en definisjon av hva skolens rolle egentlig er.

Jeg tror ikke vi kan snakke om skolens rolle uten å snakke om hva formålet med skolen egentlig er. Hva er egentlig det grunnleggende formålet med skolen? Hva vil vi som et samfunn at det skal være?

Jeg vil fortelle litt om min opplevelse av skolen. Som barn var jeg den som istedenfor å henge på byen, tok bussen til det lokale biblioteket for å kikke i bøker. Ikke for å studere, men for å betrakte, for å undres. Favorittkanalene var National Geographic og Discovery Channel; filmsjangeren min var dokumentarer. Det fikk meg til å undres over verden. Skriveoppgaver i norsk var gøy da de ga meg anledning til å uttrykke det som jeg grublet på og undredes over. Alle de anledningene jeg fikk til å betrakte, oppleve og uttrykke dette, både i timen og i friminuttene, gjorde at jeg generelt gledet meg til å gå på skolen.

Etter hvert som anledningene til å oppleve undring og kreativ utfoldelse på skolen ble færre utover grunnskolen og videregående og puggingen tok over, ble jeg imidlertid én av de elevene som fant alt det interessante utenfor pensum. Jeg opplevde det ikke lenger var plass til meg og min undring i klasserommet. En gang iblant rørte pensum borti én eller annen kjepphest, og da følte jeg meg som et geni. Men som oftest befant det virkelig interessante og spennende seg utenfor og bortenfor klasserommets fire vegger, fra alt jeg visste. Skolen for meg ble kunstig, irrelevant, fjern, meningsløs. Tilbakemeldingene fra foreldresamtalene om for stor aktivitet og sosial utveksling i timene, var en del av hverdagsrutinen som ung skoleelev. Jeg begynte visst å følge mitt eget «pensum». Var det ikke for karakterkortene som begynte å rulle inn på ungdomsskolen og klarte å gripe fatt i konkurranseinstinktet, vet jeg ikke om jeg noensinne kunne ha vendt meg til klasserommets kunstige og fremmedgjørende formaliteter.

I boken Det musiske menneske beskriver forfatter og universitetslektor Jon-Roar Bjørkvold en kulturkollisjon mellom det naturlige, «musiske» (les: betraktende, undrende, skapende, spontane) barnet og den formaliserte, «umusiske» voksenkulturen som skolen representerer. Han kaller det for «barndomsbruddet», og for første gang er jeg blitt gjort i stand til å sette gode ord på mitt problem med skolen som elev: Den er umusisk, statisk, kunstig/formell, umenneskelig, mens jeg er musisk, dynamisk, autentisk, menneskelig.

Men det har ikke alltid vært sånn. Undringen og musiseringen var essensiell for grunnleggerne av det vestlige tanken, som Platon, som anså systematisk musikalsk påvirkning av sinnet som grunnleggende for hele statsdannelsen (Bjørkvold 2014:165). I moderne tid har forskningen bekreftet at musikalsk utfoldelse fra barnsben av øker deres kapasitet til å lære (Bergland, 2014 in). Som et «musiserende» barn som tidlig fant en plass til å undres fremfor keyboardet hjemme i stuen, forstår jeg i dag at jeg i nesten hele min skolerte oppvekst manglet det som for meg var en umistelig del av læringsdimensjonen på skolen: undringen, som ifølge både Sokrates og Bjørkvold, samt min egen opplevelse, er forutsetningen og selve drivkraften i læringen, samt grunnlaget for vestlig tanke (Bjørkvold 2014:171). Hvor er undringen i dagens skoler? Hvor er musikken og filosofien i skolene? Allerede i 1987 ble utfordringen til å integrere mer av undringen i norsk skole gitt av Paul Martin Opdal i Norsk pedagogisk tidsskrift, der han ettersøker en «opplæring som tar utgangspunkt i barnas egen tankeverden, i emner og problemstillinger de selv finner interessante» (Opdal, Paul Martin 1987). Ikke bare ligger Norge bak i rekken når det kommer til skolefrafallet; Norge ligger generelt etter med sin Stortingsmelding 30, 2004, som introduserer filosofi som tema i norsk grunnskole.

Hva er formålet vårt med skolen?

Da læreren min ba meg om å klappe igjen og jobbe med oppgaver i matteboken på barneskolen, forstod jeg det ikke. Jeg skjønte at det var det som krevdes for å kunne være «flink» og få stjerne i boken - å sitte stille for seg selv og gjøre oppgaver - men hvorfor ante jeg ikke. Jeg så ingen mening med det, ingen sammenheng mellom det og mitt livskall til å undre, uttrykke og skape. Da frustrasjonen og meningsløsheten tok overhånd og jeg begynte å «musisere» for å skape liv og mening i klasserommet igjen, fikk jeg anmerkning eller ble sendt på gangen. (Så voldsomt tilstedeværende var min drivkraft til musisering at jeg allerede på førskolen greide å sikre meg et rapp over fingrene etter gjentatte og forglemte beskjeder om å ikke ligge å nynne i sovetimen.) 

Hva er formålet med skolen?

Om skolen handler om å tilegne seg praktisk kunnskap om den reelle verdenen rundt en som opplevd av hele det naturlige mennesket, er da ikke den virkeligheten utenfor skolens areal et mer ideelt klasserom? Var ikke min undring og «musiserende» utfoldelse en del av pensum? Dette var jo verden vi levde i, verden jeg levde i, mitt kall, min drivkraft, min mening. Og det er det er fremdeles, om ikke enda mer nå som musikkstudent.

Viktor Frankl, den østeriske psykiatrikeren mest kjent for sine førstehåndserfaringer som konsentrasjonsleirfange, hevdet at motivasjonen som kommer fra mening er det som primært driver mennesket (Frankl 2013:1279-1283). Frankl beskriver i sitt livsverk og én av de ti mest innflytelsesrike bøkene i USA (Skaiå 1991, in), Man's Search For Meaning, sine observasjoner i konsentrasjonsleirene Theresienstadt, Auschwitz og Dachau. Han beskriver hvordan fangene som mistet meningssansen - troen på eller søken etter en større mening og en fremtidig visjon - ble umotiverte, hedonistiske og selviske. De var de første til å bukke under og hadde generelt minst sjanse for å overleve. Basert på hans egne observasjoner, etablerer Frankl etter sin egen frigjøring logoterapien, «meningsterapien» (med utgangspunkt i det gresk-filosofiske, pregnante logos-begrepet), hvor han i detalj beskriver hvordan individets egen visjon av mening løser opp i en rekke nevroser og atferdsproblemer.

«Et menneske som skal til et sted, må jo vite hvor dette stedet er», skriver Tjora. Og fra egen erfaring kan jeg si at han har helt rett.

Frafallet i skolen skyldes en bitende meningsløshet, retningsløshet, en manglende bærekraft ved det hele. For mange fortapes all mening i studiene i byråkrati, formaliteter og vilkårlige akademiske forventninger. Karakterer, eksamen og akademia har blitt et mål i seg selv. Koblingen mellom klasserommet og det praktiske, musiske, undrende livet til eleven som sitter i det, er nærmest ikke-eksisterende i det meste av undervisningen. Tilretteleggelse og tilpasning av undervisningen er et særskilt privilegium for de stakkars få «særingene» som strever med å «tilpasse» seg. Skolen, for mange, er fremdeles en støpningsfabrikk hvor elevene høvles ned til å passe det vestlige samfunns «voksne», kunstige kontorliv og hensynsløse forbruk.

Hvorfor er det slik?

Det er ikke eleven og mennesket som står i sentrum. Det er noe helt annet som står i sentrum nå. Det er en akademisk «voksenkultur» som står i sentrum. Det handler ikke om elevens, menneskets, undring og vekst; det handler om papirene. Når det å ta fagbrev omtales av unge akademikere som «bare» å ta fagbrev (Banggren, 2014 in), viser det at utdanningsinstitusjonene har fått for mye makt. Det viser at skolesystemet vårt har mistet kontakt med virkeligheten. Mennesker blir sortert ut ifra en kunstig, elitisk standard, og skolen blir intet mindre enn en silefabrikk med «vinnere» og «tapere» i systemet.

Og hva skjer med eleven?

Jo, i frykt for å bli en «taper», slutter en som elev å musisere, å undres, å tenke selv og pugger alt i kapittel fem for å bli likt av sensor og få den karakteren en trenger. Det er et fryktregime, og det er det frykt gjør: kortslutter undringen og den selvstendige tenkningen. Så snart prøven eller eksamen er over, er alt glemt igjen, borte som en vond drøm. Frykt og press lammer læringsevnen. Og hva sitter man igjen med? Kunnskap? Personlig utvikling? En økt evne til å tenke og undres? Evnen til å hanskes med den praktiske virkeligheten? Nei. Papirer. Papirer på hvorvidt man klarer å gjøre det man får beskjed om under press. Tall, og en poengsum på hvor stort korttidsminne man har, samt en tiltagende bismak i munnen av rovdrift og undertrykkelse, av en listig krenkelse av ens særegne egenverdi og fullverdige, uavhengige menneskelighet. Slik er det å bli «voksen» og få seg en utdanning i dag.

Er det slik vi vil ha det? Er det slik vi ønsker å «kultivere» mennesket?

Ellen Gould White (1827-1915), en pioner under 1800-tallets religiøse vekkelser og listet i Smithsonian som én av de 100 mest betydningsfulle amerikanere gjennom historien (Frail, 2014 in), var en kvinne som hadde mye å si om skole og utdanning. Og hun ble hørt. Hennes holistiske utdanningsfilosofi ligger til grunn for det neststørste utdanningssystemet i verden etter Romerkirkens, drevet av syvendedags adventistene (Kido, 2010 in).[1] Ifølge White er skolens og utdanningens beste formål å utruste mennesker til tjeneste - noe de fleste av oss kan være hjertens enige i. Men hva slags utrustning og tjeneste er det egentlig snakk om? Hun skriver:

«Våre ideer om hva utdanning er, er for sneversynte og små. En bredere synsvidde og et høyere mål er nødvendig. Sann utdanning betyr mer enn bare en fordypning i et fagområde. (...) Det omfatter hele vårt vesen og hele den levetiden som mennesket har tilgjengelig. Den består i en harmonisk utvikling av menneskets fysiske, psykiske og åndelige evner. (...) Sann utdanning utvikler disse evnene, lærer opp unge til å bli tenkende mennesker og ikke bare speilbilder av andre menneskers tanker. Istedenfor å avgrense deres studier til det som andre mennesker har sagt eller skrevet, bør studentene henvises til sannhetens kilder, til de store feltene som står åpne for forskning både i naturen og i åpenbaringen» (White 1903:13, oversatt og uthevet her).

Noen kan spørre seg hva i all verden et opplyst, sekulært samfunn i 2016 har å lære om utdanning av en gammel, viktoriansk og attpåtil «rel'jøs» amerikaner. Hvis vi for et øyeblikk legger fra oss vår kulturelle og akademiske arroganse, så tror jeg vi som et folk som lenge har strevd med å få på plass et velfungerende utdanningssystem kan tjene på å få litt innspill fra litt nyere hold og litt praktiske kvinnfolk som fru White. For skolen og «læring» er fremdeles like kunstige begreper i dag som da hovedsteder og kongerekker skulle pugges og huskes på rams. Pensum er fremdeles proppfull av ubrukelige fakta; liten vekt blir lagt på utviklingen av evnen til å kunne tenke og lære seg selv, samt å møte dagens utfordringer på en handlekraftig og balansert måte. Man lærer om cellens oppbygging og hjernens forskjellige deler istedenfor hvordan man tar vare på seg selv (og fellesskapet) ved f.eks. å få nok søvn, begrense alkoholforbruket og ha et balansert kosthold. Man lærer om alle detaljene i fotosyntesen istedenfor hvordan man tar vare på miljøet og lever en bærekraftig, ansvarlig og balansert livsstil. Man lærer om den franske revolusjon, industrialiseringen og folkemordet i Rwanda, uten å lære noe om hvordan man som borgere i samfunnet kan påvirke historien i dag; hva vi i dag kan gjøre rent praktisk for å bringe mer likestilling og frihet, fremme et rettferdig og bærekraftig verdensmarked, kjempe mot vold og skape toleranse overfor ulike kulturer og syn. Man lærer om hva store filosofer har tenkt før oss med liten vekt på hvordan man kan lære å tenke selv.

Tjora er enig i at det ikke er mye som tyder på å skolen i dag er så himla mye bedre enn det den var før. Den akademiske (u)kulturen i samfunnet vårt tilsier at vi ennå ikke har innsett at menneskets evne ikke er en valuta som kan rommes i en rekke med tall, og at læring og utvikling ikke er en institusjon eller en livsfase som en bare må komme seg igjennom. Vår filosofiske og vitenskapelige kulturarv tilsier at det i aller største grad er en holdning, en livsstil, en måte å leve på med helt unike, medfødte forutsetninger for hvert eneste individ. Det er noe som aldri tar slutt så lenge en lever, og det er en uvurderlig kapasitet som alle mennesker har.

Logos - mening. Det er dette vi trenger mer av på skolene våre om vi skal løse frafallsproblemet. Meningsfull, praktisk, nyttig undervisning som ikke bare er nyttig en gang i fremtiden, men som er det her og nå og hen av veien. Tjora etterlyser et mer spisset pensum så elevene kan få tydeligere rettesnorer om hva de konkret trenger å kunne - angivelig til de skal opp til eksamen. Eksamen og karakterkortet kan være en stor motivasjon og gi mye mening for noen; men som den gamle religiøse damen fra 1800-tallet, etterspør jeg en større visjon for skolene våre. For hva slags karakterer en får på kortet kommer ikke til å løfte opp mennesket, gjøre verden til et bedre sted, skape rettferdighet eller redde miljøet.

Musisering - undring. «Fag i seg selv er verken musiske eller kreative. Men fag kan utløse kreativitet i musiske mennesker. Det er i opplevelsen vi må starte om det er autentisk læring vi ønsker» (Bjørkvold 2014:138, uthevet her). Skal vi skape et meningsfullt klasserom, må vi skape et musiserende, undrende klasserom og gi rom for hele det levende, musiske mennesket. Tydelige forbindelser mellom hele den menneskelige eksistensen/erfaringen og klasserommet må knyttes. Kun da kan alle bli inkludert.

Hvis vi vil at formålet med skolen skal være å utruste ekte, balanserte mennesker til sin beste tjeneste, til å nå sitt største potensial og yte sitt beste for samfunnet og løfte menneskeheten til neste nivå, da må utdanningsinstitusjonene gi fra seg definisjonsmakten sin. Da må man ta en pause fra puggingen og eksamensstresset og fokusere på hva som faktisk gir mening og er nyttig for elevene i den verden de og vi lever i her og nå. Et paradigmeskifte må til. En omdefinering av skolen og en helt ny tilnærming til konseptet utdanning må til hvor hele det naturlige, undrende mennesket og dets særegne vesen, liv, evner, kall, meningsfølelse, motivasjon og egenskaper står i sentrum. Barndomsbruddet må leges. Læring må gå fra å være en kjedelig nødvendighet til å bli et spennende, pregnant privilegium. Studium må bli til lek; fagprogresjon må bli til livsutvikling; tekst må bli til kontekst (Bjørkvold 2014:141). Elevene må motiveres til å bli selvlærte, til å bli selvdrevne og selvmotiverte på alle mulige måter helt fra begynnelsen av. Deres individuelle livsmening, undring og kall må vektlegges. Makten, og det følgende ansvaret, må tas fra institusjonene og gis til elevene og deres pårørende. Disse må få samfunnets tillit og bli gitt større frihet. Presset må ned, skoleangsten og traumet må bort sammen med unyttige, kunstige forventninger. Lærere og sensorer må bli inspiratorer og mentorer, ikke dommere; læringssteder må bli inspirasjons- og livstilsentre, ikke fengsler. Skolen må bli en livsstil, en filosofi, ikke en fase eller institusjon. Skolen må bli livet, og livet må bli en skole.

«I stedet for utdannede sveklinger, kan læresteder komme til å sende ut mennesker som er i stand til å tenke og handle, mennesker som er mestere og ikke slaver av deres omstendigheter, mennesker med vidsyn, et klart hode og deres meningers mot» (White 1903:17, oversatt her).

Fru White selv fikk aldri fullført grunnskolen eller tatt en utdanning etter en alvorlig skade på nervesystemet hennes. Kanskje det var det beste. For, som Bjørkvold beskriver, har jeg som et undrende, musisk mennesket flere ganger måttet spørre meg selv etter en skoletime eller forelesning: Krympet jeg eller vokste jeg der?

Om noen tiår kommer vi nok til å se oss tilbake og riste på hodene våre av alt det rare vi holder på med i dag. Klasseromskolen hvor man lærer om verden fra ett sted, ut ifra bøker og i et avlukket rom, tror jeg er én av dem.

Da jeg ble fortalt om å klappe igjen og gjøre oppgaver i boken på barneskolen, skulle jeg ønske at læreren min kunne vise meg hvorfor. Jeg skulle ønske det var plass til hele meg på skolen og i klasserommet. Jeg skulle ønske at læreren kunne se meg og mitt liv og sette seg inn i hva som opptok meg, samt hvorfor. I motsetning til å fokusere på skolens hensikt og oppfylle deres forventninger, skulle jeg ønske læreren min kunne vise meg hvordan jeg ved å lære matte kunne oppnå min hensikt, mine mål og følge mitt kall som et undrende, musisk menneske. Hvordan det jeg var god på kunne bli enda bedre og kunne hjelpe menneskene rundt meg.

Jeg skulle ønske at istedenfor å prate om viktige historiske steder som Hafrsfjord og Bastillen, at læreren vår kunne ta oss med dit og la oss oppleve disse stedene. Jeg skulle ønske at istedenfor å lese om kristendommens, islams, jødedommens, hinduismens og buddhismens tro, at vi kunne dra til templene deres og bli kjent med menneskene og deres religioner og livssyn gjennom egen erfaring. Jeg skulle ønske at istedenfor å analysere dikt og litterære verk, at vi som elever skulle kunne få dra på forestillinger og oppleve dem.

Jeg skulle ønske at istedenfor å måtte skrive en eksamens- eller bacheloroppgave om hvordan man ville ha ønsket å forandre samfunnet, verden, paradigmene, skolesystemet, urettferdigheten eller miljøpolitikken til det bedre, at man fikk i oppgave å gå ut og faktisk gjøre det.

 

 

[1] I studien CognitiveGenesis som ble gjort fra 2006 til 2009, viste det seg at studenter ved adventistskoler i USA presterte bedre i alle fag enn det nasjonale gjennomsnittet, og at elever som ble overført til en adventistskole viste en markant økning i prestasjon som økte for hvert år de gikk på deres skoler.
 

Kilder:

Banggren, Kristine: «Bare» elektriker
URL: http://www.ringblad.no/puls/bare-elektriker/o/1-97-7505583?_ga=1.248418951.141816177.1447314818, lesedato 2.12.2015, kl. 19.34.

Bergland, Christopher (2014): Does Playing A Musical Instrument Make You Smarter?
URL: https://www.psychologytoday.com/blog/the-athletes-way/201406/does-playing-musical-instrument-make-you-smarter, lest 4.12.2015, kl. 08.46.

Bjørkvold, Jon-Roar (2014): Det musiske menneske. Oslo: Freidig Forlag.

Frail, T. A.: Meet the 100 Most Significant Americans of All Time
URL: http://www.smithsonianmag.com/smithsonianmag/meet-100-most-significant-americans-all-time-180953341/?no-ist, lesedato 2.12.2015, kl. 19.37.

Frankl, Viktor E. (2013): Man's Search For Meaning: The Classic Tribute To Hope From The Holocaust. Ebury Publishing. Kindle Edition.

Kido, Elissa: For real education reform, take a cue from the Adventists
URL: http://www.csmonitor.com/Commentary/Opinion/2010/1115/For-real-education-reform-take-a-cue-from-the-Adventists, lesedato 2.12.2015, kl. 19.38.

Opdal, Paul Martin: «Barn som filosofer» Norsk pedagogisk tidsskrift 6/87, s. 344-362. Oslo: Universitetsforlaget.

Skaar, Stian: Frafall i videregående
URL: https://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Vi-mener/Frafall-i-videregaende/, lesedato 2.12.2015, kl. 19.46.

Skaiå, A.: Betydningen av mening
URL: http://tidsskriftet.no/article/844736, lesedato 2.12.2015, kl. 21.01.

White, Ellen G. (1903): Education. Mountain View: Pacific Press Publishing Association.
 

Bona fide

26.09.2015

Ett og et halvt år siden siste innlegg. I ett helt år har jeg knapt holdt ut tanken på å taste inn ett eneste ord i denne "dagboken" min... Dette stedet hvor jeg skulle være så ærlig, spontan, rå, ufiltrert. 

Riktignok startet det slik. I 2009-seksjonen finner man de mest rå, emosjonelle skildringer av mitt sinnsliv og mine tankeinnfall. Noen av dem er så høyromantiske at det må sammenliknes med Salomos høysang. Det kan virke så naivt, så godtroende at jeg er fristet til å gjemme det bort igjen og holde det trygt skjult i et fjernt minne. For hvem vil vel ses på som naiv? Samtidig vet jeg så inderlig godt at det hengivne barnet fremdeles er der inni meg og roper: "Abba, Far!"

Uansett hva man velger å kalle det; det gamle er en del av hvem jeg er i dag som en ung voksen. Det er også meg. Så jeg lar det stå.

Å være godtroende/naiv og å leve i god tro mener jeg er to forskjellige ting. Bona fide (latin: "god tro") brukes om en persons autentisitet og oppriktighet i en handling. Og i hvilken annen tro tør et menneske å være autentisk enn i en god tro -- troen på det gode i verden? Vi alle lever i god tro; vi alle er godtroende på et vis. VI alle har et håp om noe godt utenfor oss selv som driver oss til å leve, til å handle, til å snakke ut, oppsøke, lære, forstå, til å tørre å være oss selv. Er det naivt? Jeg synes ikke det. Det er sårbart, men det er det livet er. Utrolig sårbart.

Denne dagboken begynte bona fide, i god tro. Kanskje også i litt naiv godtro. Den var personlig, sårbar, åpen. Så kom det inn et nytt element som delvis erstattet dette: rett tro. Dette ble til en undervisningsblogg, en teologiblogg, med en personlig vri. I og for seg ikke noe negativt som sådan -- tilbakemeldingene har fortalt meg at det har vært til nytte og til inspirasjon. Utbytte har jeg selv også fått ut av det.

Men jeg kjenner i ettertid at en voksende korrekthet og rettroenhet har blitt en distraksjon for meg selv fra meg selv. Og med rettroenhet mener jeg ikke det å tro på det som er rett, noe vi alle burde gjøre. Rettroenhet signaliserer for meg en holdning som ikke tar innover seg hele den menneskelige, ufiltrerte virkeligheten. En unyttig, intellektuell, idealistisk grøft, om du vil.

Symptomet på at man befinner seg i en grøft er at det på et punkt plutselig sier stopp. Man står fast, hjulene spinner, motoren overopphetet. Det sa stopp for meg høsten 2013. Den høstmorgenen jeg gikk gråtende til kantinen, sa det stopp. Den kvelden jeg igjen satt på hybelen og skrek inni meg av ensomhet, sa det stopp. I fem år hadde jeg strevd og gitt alt i min higen etter å være et godt menneske, som for meg handlet om å være et så rett og korrekt menneske som mulig. Jeg strevde for en varig, indre fred; for et liv i tråd med alle mine idealer, og jeg skjøv bort og vekk fra oppmerksomheten det ved meg selv som ikke passet med dem. Gud ville jo ta hånd om alt det, tenkte jeg. Om jeg bare fortsatte å fokusere på idealene og på det rette, det korrekte, ville alle mine behov og min utilstrekkelighet bli møtt av Gud på en rett og korrekt måte... 

Noen av mine tidligste minner går tilbake til da jeg var to-tre år gammel. Jeg husker hvor sjalu jeg var da jeg en gang så en far bære sin sønn fortrolig i armene sine. Jeg husker hvordan jeg stirret gjennom vinduet i beundring og fascinasjon på gutten som en natt lå i værelset ved siden av meg på sykehuset. Jeg glemmer aldri drømmene jeg hadde som liten om den ene personen, tilfeldigvis en gutt, som jeg kunne leke med, kysse, le med, gråte med, utforske den store verden med og bare være meg selv med, uten forbehold, uten klær, uten skam. Den ene gutten, mannen, som var glad i bare meg. Dette, lenge før jeg hadde noe teoretisk konsept om kjærlighet, seksualitet og homofili. 

Jeg har ingen intensjon av å sensasjonalisere eller stakkarsliggjøre min erfaring. Den er ikke unik eller spesielt dramatisk. Jeg hadde en god barndom og oppvekst. Jeg trenger ikke medlidenhet. Etter mange år med et fokus på korrekt tro, ønsker jeg nå kun å gjenoppta tråden av "god tro" -- av autentisitet, i denne såkalte menneskedagboken, dette hjørnet som skulle reflektere min genuine opplevelse i livet med Gud, "korrekte" eller ei. Jeg har nølt med å sette så mye ord på dette. Jeg ventet en slags inngripen før jeg ville komme hit. Jeg har også vært nølende med å bruke merkelappen "homofil" om meg selv da det bærer med seg så mye politisk bagasje som jeg ikke deler. Jeg har ikke noen pro- eller anti-homoagenda. Det eneste er at jeg liker gutter og har gjort det så lenge jeg husker.

Kanskje det kommer som et sjokk, kanskje ikke. Jeg setter ord på det er fordi jeg føler jeg delvis har gjemt denne siden ved meg selv. Ikke det at jeg har løyet eller nektet å prate om det når jeg har blitt spurt. Men jeg føler jeg har laget et image av meg selv og livet mitt som er mer "korrekt" og "etter boken" enn det det faktisk er. Kanskje jeg tar feil. Kanskje jeg bare er selvopptatt. Når en føler seg mer avslappet og tilpass rundt folk utenfor ens eget nærmiljø, tror jeg imidlertid tiden er inne for å sette ord på ting. Om så bare for ens egen skyld. Dette er nok mest for min egen skyld.

Før så jeg ingen grunn til å vifte med flagget. Jeg hadde planer om å leve et "rett", korrekt liv som ikke skulle tråkke noen i mitt nærmiljø på tærne. Jeg hadde planer om å kanalisere bort alle følelsene mine inn i en altoppslukende, åndelig søken etter Guds fylde. Jeg hadde ingen planer om å møte noen vegg. Ingen planer om å hate livet, hate mennesker eller kjenne et hat mot Gud. Da dette så skjedde, måtte jeg spørre meg selv om dette kunne være en kjærlig Guds vei og vilje for meg. Jeg følte jeg var i et fengsel, ikke frigjort slik som Jesus lovte (Joh 8,36). Livsgleden var borte. Jeg følte at jeg måtte være i en grøft og at jeg trengte å komme meg ut før alt raknet for meg.

Det var en kamp å legge rettroenheten til side. Skyldfølelsen og forvirringen var overveldende. For første gang måtte jeg orientere meg uten mine faste fasitsvar, uten noen slags handlingsplan eller prognose av hva utfallet ville bli. Jeg trådte uhyre varsomt. Jeg følte jeg var på fiendegrunn. Jeg snakket med en mentor og to pastorer. Men jeg trengte å komme i kontakt med noen som forstod min situasjon gjennom egen erfaring. En åndelig kristen og homofil. Jeg kjente ingen slike og registrerte meg til slutt anonymt på en dating-side for LGBT-personer. Jeg husker hvordan jeg knelte og ba Gud om hjelp før jeg turte å fullføre registreringen.

Jeg ble overrasket over hvor mange kristne jeg fant der, inkludert unge prester. Mange virket imidlertid å være rimelig mettet med det meste av diskusjon. Kanskje fremstod jeg som så konservativ i min tankegang at de bare ga opp med det samme. Det var imidlertid én hvis respons ikke bar preg av forlegenhet og lettvinte løsninger. En som virket interessert i å forstå hvor jeg kom fra. Jeg begynte også å innse at de teologiske poengene vedkommende kom med ikke var basert på de typisk lettvinte holdningene som jeg hadde møtt før. Det var en vektlegging av sentrale bibeltekster om Guds nåde og dens praktiske betydning i forhold til livet som kristen og et syndig menneske, uten å undergrave Guds lov, Guds ideal for mennesket. Vi utvekslet over lengre tid og hadde samtaler som kom til å gjøre et varig inntrykk på meg og min forståelse av evangeliet og av Gud.

Jeg oppdaget etter hvert at jeg sannelig hadde vært i en grøft. Jeg var ute av balanse med evangeliet og budskapet om Guds nåde. Jeg hadde strevd for å prøve å leve opp til Guds lov. Jeg hadde løpt foran Jesus og foran meg selv; prøvd å være et sted hvor jeg ikke hadde kommet; prøvd å være en som Gud ikke hadde gjort meg til; prøvd å hjelpe Gud med min egen frelse. Hodet mitt var ett sted, hjertet mitt et annet, og jeg innså at jeg først måtte finne tilbake til meg selv. Identitetskrisen all over again. Hvor var jeg? Hvem var jeg innerst inne?

Etter timeslange samtaler med familie, venner, en enestående psykolog og netter med (ufrivillig) refleksjon og pinefull bønn, innså jeg at jeg ikke var en frelst eks-homofil. Jeg var ikke klar til å hengi meg til noen slags form for sølibat. Jeg fant ingen fred, ikke noe håp eller vilje til å leve ved den tanken. Guds vilje eller ei -- jeg var ikke der. Alt mitt åndelige strev igjennom seks år hadde ikke brakt meg dit. Så jeg bestemte meg for å slutte å streve. Slutte å stritte imot den jeg var innvendig. Jeg bestemte meg for å tillate meg selv å kjenne på alle følelsene mine, "korrekte" eller ei. Jeg tillot meg selv å være frustrert og sint på Gud. Jeg tillot meg selv å være forelsket, å drømme om en kjæreste, å kysse og holde hender. Jeg begynte å være den ekte David istedenfor den filtrerte og korrekte David. Jeg begynte å stole på Guds nåde og ubetingede aksept gjennom Jesus. Jeg begynte å kjenne meg fri, elsket, at jeg kunne hvile.

Jeg vet ikke hva fremtiden holder eller hvordan mitt liv vil bli. Jeg har ingen anelse. Gud vet. Men jeg kommer ikke lenger til å leve ut ifra hvem eller hva jeg burde være nå eller en gang i fremtiden, men ut ifra hvem jeg er i dag. Jeg er ferdig med å streve etter det "korrekte" liv. Jeg vil herved leve bona fide -- autentisk, ærlig og i den gode, kanskje litt naive tro at Gud som min Skaper og Far ikke vil svikte meg, men i sin ubetingede kjærlighet og evne vil forme meg og mitt liv slik han vil, når han vil.

#tro #kristendom #identitet #oppgjør #identitetskrise #tomtskap #nyttliv

Sang: Lookin' Up (Searchin' For Truth)

30.03.2014

Menneskets studier av stjernehimmelen er en metafor for menneskers søken etter kunnskap og sannhet. Denne sangen (som jeg skrev da jeg var 17) handler om nettopp det, og om menneskehetens hjelpesløshet uten Åpenbareren av sannhet -- Gud.

Denne sangen er laget med blandede følelser. Pianoopptaket er gammelt og utkastaktig og er derfor av ganske lav kvalitet (skurrer flere steder). Stemmeopptaket er gjort på en iPad, og derfor heller ikke av beste lydkvalitet. Likevel føler jeg selve komposisjonen her uttrykker kjernen av intensjonen med denne sangen. Så dette for holde inntil videre. ;) 

Sangteksten:

Lookin' up, gazin' up, as you sigh:
Why are those frail, gleaming stars in the sky
Guarding the night?
And is it so, as it's been told, that in life
We've all got the chance to show the world what we need
From one little mustard seed --

The hope, the fire, the faith we desire?

Lookin' up, lookin' up, and what are we lookin' for?
Is it truth, sacred truth, that lacks in our human core?
And gazin' up, gazin' up, what can it be that we long to receive?
Do we know what those heavens stow?

(A sun, a moon, some stars gone at noon?)

Lookin' down, gazin' down in the night
Of human hearts that are blind to the light;
Where is their sight?
And as tears fill His eyes, He desperately cries:
Oh, why don't they yearn for Me to open their eyes,
So they might see more than skies?

Lookin' up, lookin' up, and what do we really find?
Is it One, a Someone, outstrippin' our human minds?
And gazin' up, gazin' up -- how come we still cannot read what we see?
Don't we know what the heavens stow?

(A sun, a moon, some stars gone by noon?)

Lookin' up, lookin' up' and what do we really find?
Is it love -- selfless Love -- intruding our human minds?
And gazin' up, still gazin' up -- please tell me, why don't we get what we need?
Don't we know what the heavens stow?

(A sun, a moon, some stars gone by noon?)

Don't we know what the heavens stow?

No, we don't.

 

 

#musikk #sang #egenkomponert #Gud #stjernehimmel #sannhet #viten #kunnskap #åpenbaring #åndelig

Bibelen og sjelelig/åndelig eksistens

17.03.2014

Som oppvokst i et troende miljø, hadde jeg lenge problemer med å forstå dette med en åndeverden. Enda jeg selv har vokst opp i et kristent hjem der det åndelige sto sentralt, slet jeg alltid med å forstå og forholde meg til det åndelige, til Gud. Hvor er Gud? Oppe i himmelen? Inni meg? Hva er himmelen? 

Luftige, abstrakte forestillinger av åndeverden og av Gud gjorde at jeg ikke kunne forholde meg til noe av det. Det åndelige ble for meg så atskilt fra min konkrete virkelighet, at det ble irrelevant. Gud og åndeverden virket komplett utilgjengelig for min forståelse og dermed også min verdsettelse og interesse. Sånn var det bare med den saken, trodde jeg... 

...inntil 2008. En 130 år gammel bok som snudde alt på hodet. Den historien skal jeg ikke dele her - men budskapet som jeg satt igjen med, var at åndeverden slett ikke var det jeg hadde trodd siden barnsben. Ikke i det hele tatt. Uten å være klar over det hadde jeg sittet med forståelse av åndeverden som var diametralt motsatt av Bibelens fremstilling. Ingen hadde gjort meg oppmerksom på det, og jeg selv hadde ikke merket det. 

I dette innlegget vil jeg simpelthen dele noe av det jeg har funnet å være en bibelsk renere og mer logisk konsekvent forståelse av åndeverden. På mange måter er den stikk motsatt av hva vår gresk-filosofiske kultur mater oss med, og mange av problemene med å forstå og danne et klart bilde av Bibelen generelt, har jeg ofte opplevd er relatert på én eller annen måte til de to motstridende forutsetningene som ligger til grunn for Vestens og Bibelens verdensbilder. Det har rett og slett å gjøre med hvilke briller man leser Bibelen igjennom.

Gammeltestamentet: Platon vs. Moses
Platon, den store greske filosofen i Antikken, er kjent for sin dualistiske fremstilling av verden. Kort sagt mente han den fysiske verden var uekte og midlertidig, og den immaterielle idéverden var ren og ekte og evig. Gnostisismen, en tidlig blanding av neo-platonismen og kristendommen, lærte også at materie var ondt og den "immaterielle ånd" godt, og at Gud som var god måtte være immateriell. (Jesus som den rene Guds Sønn kunne dermed ikke ta en ekte, menneskelig kropp - han så bare ut som et fysisk menneske, ifølge gnostisk lære.) Døden ble sett på som en frigjørelse av menneskets evige ånd til en kroppløs og dermed renere/bedre og mer ekte eksistens.

Jeg tror de fleste kjenner igjen dette negative synet på kropp og materie ettersom det er svært utbredt (praktisk talt alle steder der gresk filosofi har gjort sitt inntog). Så jeg fortsetter med den hebraiske forståelsen av verden.

Ifølge det hebraiske synet som man finner i Mosebøkene, skapte en god God den materielle verden, som dermed også er essensielt god. Mennesket består av kropp og ånd (= "livsgnisten" fra Gud). Mennesket er skapt i Guds eget bilde og reflekterer angivelig derfor både Guds fysiske og åndelige egenskaper. Synd (opprør mot Gud) førte imidlertid til at mennesket ble atskilt fra Gud og at bildet av Gud i mennesket ble fysisk og åndelig degenerert og fordreid. Gud forhindret at mennesker etter syndefallet skulle kunne spise av Livstreet slik at de ikke skulle leve evig i en syndig tilstand, og mennesket ble dødelig:

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning [nefesj, sjel]. (1 Mos 2,7)

Sjelen (dvs. personen, bevisstheten) er her presentert som en helhet og kombinasjon av et materielt legeme og immateriell livsånde. Påstanden at mennesket er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26-27) må forstås som å romme både menneskets materielle og immaterielle egenskaper. Mennesket er i sin helhet et avbilde av en Skaper som selv har både fysiske/materielle og åndelige/immaterielle egenskaper. (Både GT og NT opererer med forutsetningen at Gud har et fysisk legeme; se nedenfor.) 

Synd (opprør mot Gud) fører til en separasjon mellom mennesket og Gud og fører til menneskets forfall i både dets fysiske, psykiske og åndelige vesen. Atskilt fra Gud, Kilden til liv, blir mennesket i sin helhet dødelig. Gud forhindrer at mennesket etter syndefallet skal spise av Livstreet slik at mennesker ikke skal leve evig i en syndig og korrupt tilstand:

Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre. (1 Mos 3,22-24)

Skriften selv formidler at når mennesket dør, reverseres skapelsesprosessen: Menneskets ånd ("livsgnisten") går tilbake til Gud som ga den, og kroppen blir til jord (jf. Fork 12,7). Ifølge hebraisk tankegang har mennesket altså ikke en levende, autonom sjel inni seg (slik som postulert siden av Platon), men er i sin helhet, med både kropp og livsånd, en levende sjel.

Kropp + ånd = levende sjel (1 Mos 2,7).

Menneskets bevissthet eller tanke eksisterer dermed ikke etter døden, om man lar disse skriftsstedene spille en rolle i regnestykket, ettersom en levende sjel er definert som både kropp (inkl. en hjerne) og livsånd. Derfor kunne kong Salomo i inspriasjon også si:

De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. . . . Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres. Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen. . . . Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har. For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom. (Fork 9,5-6.10)

Dette er den hebraiske/bibelske forståelsen av menneskets natur, hvor det materielle og immaterielle ikke er uavhengige entiteter som kan skilles slik som Platon hevdet, men sammen danner liv og bevissthet. Men hva så med det bibelske konseptet om evig liv for de gudfryktige? 

Bibelens eneste svar på det er oppstandelsen ved verdens ende. David kunne derfor si:

Men frikjent skal jeg få se [Herrens] ansikt. Når jeg våkner [fra døden], skal jeg mettes ved synet av deg. (Sal 17,15)

David trodde åpenbart ikke at han ville dra rett til himmelen og se Gud når han skulle dø, men når han skulle våkne fra den.

Til tross for at personen slutter å eksistere når det dør ifølge Bibelen, kan og vil Gud gjenskape mennesker som lever i et tillitsforhold med Gud, og vil gi dem livet tilbake i en ny fysisk kropp. Derfor kunne Job si:

And after my skin is destroyed, this I know, that in my flesh I shall see God, whom I shall see for myself, and my eyes shall behold, and not another. How my heart yearns within me!

(Job 19,26-27. Engelske oversettelser (og 1930-oversettelsen) uttrykker grunnteksten her mer ordrett enn Bibelen 2011.)

Oppsummering: Det hebraiske/bibelske synet på menneskelig eksistens er ikke og har aldri vært kompatibelt med den platoniske ideen om at "sjelen" (ånden) til mennesket lever videre etter kroppens død. I Bibelen er menneskets ånd kun en livsenergi eller -kraft fra Gud. Menneskets sjel, tanken og sansingen, er en uatskillelig enhet av kroppen og livsånden, det materielle og immaterielle. Oppstandelsen og gjenskapelsen av kroppen er det eneste håpet om evig liv i GT, og vil ikke inntreffe før verdens ende (jf. Dan 12,13).

Nytestamentet: Platon vs. Paulus
I Det nye testamentet skriver den kristne jøden Paulus en hel teologisk avhandling om oppstandelsen og hva den innebærer. (Det er unødvendig å nevne at han som jøde åpenbart delte det hebraiske synet på menneskets natur som beskrevet ovenfor.) 

I 1. Korinterbrevet skriver Paulus følgende til de kristne i Korint om oppstandelsen og dens implikasjoner:

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse. 

Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans. 

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel [gresk: "et sjelelig legeme"], det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: 'Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel.' Den siste Adam ble en ånd som gir liv. 

Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige [var først]. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket [Jesus] er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet. (1 Kor 15,35-50) 

Nøkkelord i Paulus' avhandling er sjelelig (gresk: psychikos) og åndelig (pneumatikos). Mennesket slik det ble skapt var sjelelig; mennesket slik det skal bli, er åndelig, ifølge Paulus. Hva betyr dette? 

Det er her oss moderne neo-platonikerne sliter. Paulus snakker nemlig ikke om fysiske vs. ikke-fysiske kropper. Han er ingen dualist; han er en jøde som følger og tror ene og alene på Toraens prinsipper. Paulus er f.eks. tydelig på at Jesus som Guds Messias og menneskehetens forbilde, sto opp fra de døde i en fysisk kropp (jf. Joh 20,24-31; Fil. 3,20-21) som profetert i Toraen. Den oppstandne Jesus kaller han samtidig en ånd -- altså, det vi i dag kan kalle et åndevesen. Når Paulus dermed tydelig erkjenner at den oppstandne Jesus er et åndevesen og et fysisk menneske, da må det bety at ånder/åndevesener ikke skal forstås som kroppløse, immaterielle entiteter, ifølge Nytestamentet. Kan det tenkes at ånder (såvel som oss "sjeler") har reelle, fysiske kropper? Ifølge Paulus virker det absolutt slik, men bare andre type kropper, som vi skal se. 

(At åndevesener har fysiske skikkelser er ikke noe forbeholdt paulinsk teologi. I Johannes-evangeliet snakker Jesus om sin Far, Gud, som Ånd og samtidig en person med en fysisk skikkelse; jf. Joh 4,24 og 5,37.)

For å forstå hva Paulus mener med "sjelelige" og "åndelige" kropper, må man se på hvordan han og andre forfattere i NT brukte de greske glosene psychikos og pneumatikos:

  • Psychikos blir brukt i NT om den sanselige delen av menneskets natur; det som responderer til den fysiske verden. Det innebærer alle sansene og de grunnleggende kroppslige funksjonene og instinktene i mennesket (smak, lukt, syn, berøring, hørsel, seksualitet, appetitt, osv.). Ordet oversettes ofte som "sjelelig" og "menneskelig" (kilde).
     
  • Pneumatikos blir brukt i NT først og fremst om det åndelige ved mennesket, det i mennesket som responderer til Guds Ånd: viljen, fornuften, samvittigheten, bevisstheten, visdom, kunnskap, moral, intelligens, kjærlighet, osv.. Oversettes ofte som "åndelig", eller "(drevet) av Ånden" (kilde).
     

Paulus' "åndelige kropp" og dens implikasjoner
Følger jeg Paulus' og Bibelens tankesett, kommer jeg fram til følgende:

  1. Med "sjelelige kropper" må Paulus mene fysiske kropper som opererer på et psychikos/"sjelelig" nivå, som er det mest grunnleggende nivået (den grunnleggende "programmeringen") der kroppslige instinkter og sansene styrer kroppen og dens funksjoner.
     
  2. Med "åndelige kropper" må Paulus mene fysiske kropper som opererer på et pneumatkos/åndelig nivå, som da er et høyere nivå der individets ånd (vilje, tanke) styrer kroppen og dens funksjoner.

Dersom denne tolkningen er korrekt og bibelsk (noe jeg tror den er), vil de ontologiske implikasjonene være ganske revolusjonerende for dem som tar disse tekstene seriøst. Med andre ord, konsekvensene av det Paulus sier om sjelelig/åndelig eksistens har store følger for vår verdensoppfatning nå, samt for hva slags liv vi som Guds barn kan forvente i en ny, åndelig kropp. Hvordan? 

Først noe om hvordan Paulus' inspirerte ontologi påvirker vårt verdenssyn her og nå:

  1. Åndeverden som vi kaller "overnaturlig" og ofte ser på som immateriell, udefinerbar og "magisk" (som egentlig er det samme som lovløs), blir da ifølge Bibelen like naturlig, fysisk konkret og underlagt lover som den delen av verden vi kan observere og sanse med våre fem sanser. Med andre ord, overnaturlige vesener, hendelser og fenomener kan og skal ikke forstås av bibeltroende som magiske, tilfeldige og rent rotfestet i overtro. Den åndelige dimensjonen følger også Guds lover for universet, dog sannsynligvis på et mye høyere og mer komplekst nivå enn det vi som mennesker hittil har forstått. 

    En usynlig og likevel fysisk konkret åndelig dimensjon kan også deduseres rent logisk/rasjonelt. Ta f.eks. mennesker som genuint hører stemmer eller som er vitne til skikkelser eller andre fenomener dukke opp og forsvinne igjen i løse luften, eller objekter som tilsynelatende beveger seg av seg selv. Liknende fenomener finner man i Bibelen såvel som i moderne tid. Fra vårt menneskelige, fem-sanselige perspektiv kan slikt virke umulig og derfor utrolig. Skeptikerne bortforklarer det som fantasi og uvirkelig. Men fra et flerdimensjonalt perspektiv der universet forstås ikke bare som et tredimensjonalt rom med bare tredimensjonale vesener, men som et rom med flere dimensjoner enn tre (som ikke vi har tilgang til grunnet våre begrensede sanser) og med vesener i forskjellige dimensjoner ("etasjer"), ville slikt som spontane tilsynekomst i vår verden av objekter/vesener og teleportering være fullt mulig å forklare. Overnaturlig for oss, ja, men ikke nødvendigvis unaturlig eller magisk. Se denne illustrasjonen.
     
  2. I Bibelen finner vi åndevesener slik som engler, og enda Gud selv, skifte form og opptre som mennesker (jf. 1 Mos 18-19). Dersom åndevesener er vesener med fysiske kropper slik som oss, hvordan er det da mulig for dem å endre form og utseende? Paulus' definisjoner av sjelelige og åndelige kropper gir svaret på det. Dersom Paulus har rett (noe jeg tror han har), betyr det at åndelige kropper må være mer avanserte legemer som i større grad enn våre kan kontrolleres/manipuleres av et vesens ånd (vilje/tanke). Ukjent og kanskje utenkelig for oss sjelelige (hvor kroppen vår bare til en viss grad kan kontrolleres av viljen og tankene våre), men ikke nødvendigvis umulig, unaturlig eller magisk.

    (Innskytelse: I Rom 8,10 Paulus sier dessuten at menneskets nåværende kropp av naturen er åndelig dødt (ikke-responsivt) grunnet langvarig synd (synd = brudd på Guds åndelige lover). Akkurat slik som brudd på Guds fysiske lover fører til ens fysiske forkrøpling og i verste fall død, lærer Bibelen at brudd på Guds åndelige/moralske lover (kjærlighet til Gud og ens neste) fører til åndelig forkrøpling og død. At menneskers kropper er åndelig døde, betyr da at den ikke lenger instinktivt responderer til det åndelige. Den responderer ikke instinktivt til menneskets egen ånd -- viljen, tanken, samvittigheten, overbevisninger, karakter, og den responderer heller ikke instinktivt til Guds Ånd, dvs. Guds vilje, tanke, karakter og vesen. At kroppen er åndelig død, men ånden levende (Rom 8,10), betyr da at man forstår å skjelne hva som er rett og galt og at man har viljen og ønsket om å leve godt og riktig og fornuftig (i harmoni med Guds vesen/karakter), men at kroppen grunnet degenerasjon ikke automatisk opererer etter ens ønske. Kroppen ignorerer og motarbeider ens egen vilje (og Guds vilje), med andre ord.)

Løftet om oppstandelsen er, ifølge Paulus, løftet om en ny kropp, en åndelig kropp. Fra hva jeg har studert, er dette ifølge Bibelen en fysisk kropp som ikke kjører på "autopilot", dvs. på sanselige instinkter (en sjelelig kropp), men som helt og holdent styres av ens ånd -- ens vilje, tanke. En kropp som er "powered by spirit" istedenfor "powered by nature". Noen av de logiske implikasjonene som jeg har funnet fra det å ha en åndelig kropp, er ganske utenomjordiske og vil kanskje virke veldig usannsynlige for mange:

Noen av de logiske implikasjonene som jeg har funnet av det å ha en åndelig kropp, er ganske utenomjordiske og vil kanskje virke litt useriøse:

  • En kropp som er et nøyaktig fysisk uttrykk av ens personlighet og karakter;
  • En kropp som responderer instinktivt etter ens vilje/tanke;
  • En kropp som kan operere og forflytte seg ved tankens fart;
  • En kropp som kan formes og opptre etter ens egen vilje.

Dette virker kanskje mer som fantasifull tankeflukt enn seriøst bibelstudium. Likevel må det sies at alle disse egenskapene ovenfor finner vi hos åndevesener i Bibelen (gode såvel som onde engler, den oppstandne Jesus, og naturligvis Gud selv). Troverdige observasjoner utenfor Bibelen bekrefter dessuten også at slike "metamorfiske" egenskaper ofte forekommer i det overnaturlige.

I Matteus-evangeliet sier Jesus til saddukeerne (en jødisk sekt som ikke trodde på åndeverden) at de frelste etter oppstandelsen "er som engler i himmelen" (Matt 22,30). Som etterfølger av Jesus delte Paulus åpenbart også dette synet, og fra sin egen innsikt legger han til i sine brev til de kristne at Guds barn skal få en kropp lik Jesu eget himmelske legeme (1 Kor 15,48-49; Fil 3,20-21). Oppstandne mennesker vil åpenbart, ifølge Jesus, dele de samme overnaturlige egenskapene som Guds engler som man leser om i Bibelen. 

Konklusjon 
Paulus sammenlikner døden og oppstandelsen av Guds barn med frø som legges i jorden en stund for så å bli en plante. Legemet som dør og blir borte kan ikke sammenliknes med legemet som står opp, likesom frøet ikke kan sammenliknes med planten det gir. Planten er det sanne uttrykket av hva frøet er, eller hva som var inni frøet! Den åndelige kroppen som de frelste vil få vil være det sanne uttrykket av hvem Guds nydelige barn virkelig er på innsiden. Det finnes ikke noe mer passende bilde på Paulus avhandling om sjelelig og åndelig eksistens, om døden og om oppstandelsen! 

Personlig tror jeg Bibelen er inspirert av Gud og at de bibelske forfatterne hadde rett i deres fremstilling av mennesket og verden. For meg var det overnaturlige lenge en magisk idéverden som jeg ikke kunne fatte eller forholde meg til. Nå har jeg et helt annet syn på det og på Gud og på naturen som gir mening og som faktisk gjør at jeg mer genuint verdsetter Bibelen og det åndelige, og ikke minst Gud selv. Gud har laget et univers som er mer komplekst og med flere muligheter enn det vi kan fatte. Himmelen er ikke lenger bare en sky. Himmelen er det virkelige livet der vitenskap og (ut)forskning og oppdagelsesreiser vil nå helt nye dimensjoner, bokstavelig talt... Hvor friheten vil være ubegrenset, og mulighetene like store som universet selv.  

. . . I am only a child playing on the beach, while vast oceans of truth lie undiscovered before me. (Isaac Newton)

#åndeverden #Bibelen #overnaturlig #oppstandelsen #ånd #engler #mennesker #Gud #kristendom #teologi #filosofi #Paulus #Platon #dualisme #platonisme

Protestløse protestanter?

11.03.2014

I to-tre uker har det vært liv og røre i den vestlige kristenheten. Midt i en travel tid med studier og mye skolearbeid for min del (og dermed lite blogging, beklager for det), fikk jeg plutselig nyss om at Kenneth Copeland, en sentral skikkelse i den ny-karismatiske bevegelsen, mottok ved den årlige konferansen for karismatiske pastorer i Texas i februar en personlig hilsen fra paven spilt inn ved hjelp av en smarttelefon. (Se videoklippet nedenfor.)


I den syv minutter lange videoen beklager paven på vegne av den delte kristenheten, og sier at grunnen til dette er at "alle har syndet". En svært hjertelig pave oppfordrer så konferansens deltakere (som utviser stor entusiasme for budskapet) til å be om at "Herren forener oss, for vi alle er brødre". Han kaller det også et mirakel at foreningen mellom kirker allerede er startet. 

I videoen får man også se Tony Palmer innlede og avslutte pavens hilsen. Tony Palmer er en anglikansk biskop som siden 2004 hadde Jorge Mario Bergoglio (nåværende pave Frans) som mentor, og han hevder at Luthers protest mot Romerkirken (derav "protestanter") som startet ved Reformasjonen, er over (etter en signert tverrkirkelig avtale i 1999), og oppfordrer de tilstedeværende til å gjenkjenne pavens og hans eget budskap om økumenisk enhet som et profetisk budskap i Elijas ånd. Noen dager senere publiserte Palmer en egen video der han personlig adresserer alle kirker og menigheter utenfor Romerkirken og anmoder dem til å signere en økumenisk deklarasjon. (Se videoklippet nedenfor.)

 

Nylig har også Ulf Ekman, den profilerte grunnleggeren av den trendsettende, pinsekarismatiske bevegelsen Livets Ord i Sverige, konvertert og blitt katolikk - noe som skapte store overskrifter i mediene (klikk på bildene for å lese artiklene).

  
 

En tilnærming og forening mellom protestantiske menigheter og Romerkirken virket ganske usannsynlig og enda umulig for noen år tilbake. Og nå, når dette skjer, kan jeg ikke la være å med å tenke på hvordan Ellen White, én av grunnleggerne av Syvendedags Adventistkirken på 1800-tallet, uttrykte det som i over 150 år har vært kirkens tro når det gjelder endetiden og Bibelens profetier (spesielt de i Daniels bok og Åpenbaringsboken) angående tiden rett før Jesu gjenkomst. I 1911 skrev White i boken hennes The Great Controversy, ett av hennes livsverk (oversatt til 77 språk, og på norsk Den store striden aka. Mot historiens klimaks):

Profetien i Åpenbaringen 13 viser at den makten som blir fremstilt som dyret med horn som et lam, "får jorden og dem som bor der" til å tilbe pavedømmet, som er symbolisert som dyret som "lignet en leopard". Dyret med de to horn "sier til jordens folk at de skal lage et bilde til ære for dyret". Videre sørger det for at "alle - små og store, rike og fattige, frie og slaver" - mottar "dyrets merke" (Åp. 13,2.11-16). 

Vi har tidligere vært inne på at De forente statene er den makten som ble fremstilt som dyret med lammehorn, og at denne forutsigelsen blir oppfylt når landet [USA] tvinger igjennom feiringen av søndagen som Romerkirken påstår er en særskilt anerkjennelse av dens overhøyhet. Men De forente stater blir ikke alene om denne hyllesten til pavedømmet. Romerkirkens innflytelse i de land som engang anerkjente dens herredømme, er langt fra tilintetgjort. Og profetien forutsier at dens [Romerkirkens] makt skal bli gjenopprettet. "Ett av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår, men det dødelige såret var blitt leget. All verden undret seg over dyret og fulgte det." (Åp. 13,3) Dette dødelige såret sikter til pavedømmets fall i året 1798. Men profeten sier at "det dødelige såret var blitt leget" og at "all verden undret seg over dyret og fulgte det."

Paulus gjør det klart at "den lovløse" skal eksistere helt til Kristi gjenkomst (2 Tess. 2,8). Til tidens slutt skal han fortsette med sitt bedrag. Det er også pavedømmet apostelen Johannes profeterer om når han sier: "Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok" (Åp. 13,8). Både i Europa og i Amerika kommer folk til å anerkjenne pavedømmet ved å praktisere søndagsfeiring, som ikke har noen annen basis enn Romerkirkens autoritet.

Siden midten av 1800-tallet har bibelforskere i De forente statene som særlig har studert profetiene, forkynt dette. Det som nå skjer, viser at vi hurtig nærmer oss den tiden da disse forutsigelsene vil bli oppfylt. Protestantiske forkynnere kommer med de samme påstander om guddommelig autoritet for å holde søndagen hellig, og de er like blottet for bibelsk belegg for dette som pavens talsmenn som fant opp mirakler til erstatning for et guddommelig påbud. Påstanden om at Guds straffedom rammer mennesker som ikke vil helligholde søndagen, vil bli gjentatt, og vi merker allerede tendenser i den retning. En bevegelse for å tvinge igjennom søndagshelligholdelse er i ferd med å vinne terreng. 

Videre skriver White:

Romerkirken opptrer med stor skarpsindighet og list. Den ser hvordan utviklingen blir, og holder seg avventende. Den opplever at de protestantiske kirkesamfunn gjør knefall ved å godta den falske sabbaten, og at de forbereder seg til å håndheve den med de samme midler som Romerkirken selv en gang brukte. 

(Mot historiens klimaks, kap. 35)

For mange kan disse uttalelsene virke søkt og kritiske. Det er viktig å nevne at disse sitatene er her tatt ut fra sin sammenheng der forfatteren i en hel bok begrunner sine uttalelser ut ifra både bibel og allmennhistorie. White var tydelig på at det ikke var enkeltmenneskene i Romerkirken, men systemet som hun kritiserte:

Riktignok finnes det mange oppriktige kristne også i den katolske kirke. Tusener tjener Gud etter det lyset de har. De har ikke hatt adgang til Guds ord, og derfor ser de heller ikke sannheten. De har aldri oppdaget kontrasten mellom en levende, åndelig gudstjeneste og en serie tomme skikker og seremonier. Gud ser med øm medlidenhet på disse menneskene, opplært som de er i en illusorisk og utilfredsstillende tro. Han vil sende lysstråler gjennom mørket som omgir dem, og vise dem sannheten som den er i Jesus, og mange kommer til å slutte seg til hans folk. Men katolisismen som et religionssystem er ikke mer i samsvar med Kristi evangelium i dag enn noen gang tidligere. De protestantiske kirkesamfunn lever i mørke, ellers ville de ha forstått tidenes tegn. 

(Mot historiens klimaks, kap. 35)

Helt siden milleritt-/adventbevegelsen og Adventistkirkens etablering på 1800-tallet, har adventister vært et profetiens folk. Det vil si et folk som har hatt en grunnleggende fokus på Guds profetiske åpenbaring både gjennom det skrevne ord, Bibelen, og gjennom dem som i samsvar med den formidler viktige, tidsaktuelle budskap til kirke og samfunn. De profetiske bøkene i Bibelen, og spesielt Åpenbaringsboken i Det nye testamentet og Daniels bok i Det gamle, forstås av Adventistkirken som spesielt viktige i endetiden når det gjelder hva kristne kan forvente skal skje før Jesus kommer igjen. Dette er i lys av Jesu og apostlenes egen oppfordring om å "våke" og være beredt i en ond og uforutsigbar verden - å ikke miste motet, men å se forutsigelsene gå i oppfyllelse og å få en styrket tro.

Nå har jeg sagt dere det på forhånd! (Jesus, Matt 24,25)

Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er. (Jesus, Joh 13,19)

Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer. (Jesus, Joh 14,29)

I denne serien om Åpenbaringsboken og i innlegget mitt om Daniels profetier, gjennomgår jeg Adventistkirkens forståelse av sentrale tema i disse bibelske bøkene: "dyret", "dyrets merke", "det lille hornet", "666", m.m. Adventister (blant andre) forstår "dyret" i Åpenbaringsboken, "det lille hornet" i Daniels bok, "den lovløse" i 1. Tessalonikerbrev og "antikrist" i 1. Johannesbrev, som billedlige fremstillinger av pavedømmet - et syn som også reformatorene (inkl. Martin Luther, John Calvin, John Wyclif, William Tyndale, John Knox, Philipp Melanchton og Huldreich Zwingli) delte (kilde). Igjen, dette har ingenting å gjøre med enkeltpersoner, men med et system som har ubibelske og antikristne karakteristikker.

Det ser ut til at protestantismen i dag er iferd med å glemme sine egne røtter. Det som lå til grunn for protestantismen, og som så mange mennesker var villige til å ofre sitt eget liv for, var sola scriptura, "Skriften alene", som symboliserte individets rett til trosfrihet og til å følge sin egen samvittighet og sitt eget skjønn av hva som er sannhet. Nå legges det mer og mer vekt på politiske agendaer og strategier styrker et fellesskap som blir stadig mer konformt, institusjonalisert, autoritært og i verste fall totalitært når det blir mange nok.

Det blir interessant å se den kommende utviklingen. Slik det ser ut nå, synes jeg personlig ikke det virker søkt å tro at Romerkirken, ved den tilbakevendende protestantismens hjelp samt med sekulær popularitet, støtte og omslutning, kan oppnå sin tapte makt - riktignok i fredens og enhetens navn...

#Romerkirken #protestantisme #protestanter #katolikker #Bibelen #Gud #profetier #antikrist #Åpenbaringsboken #EllenWhite #adventist #forutsigelser #tro #kristendom #historie #kirke #samfunn #nyheter #paven #oppfyllelse #økumenikk 

Stages to Freedom

21.02.2014

I dag hørte jeg et dikt som gjorde sterkt inntrykk på meg. Diktet er skrevet av Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), en luthersk teolog og prest som kjempet imot Nazi-regimet i Tyskland. Kampen hans mot regimet og for frihet kostet ham tilslutt sitt eget liv. Dette diktet, som så nøyaktig uttrykker noe av det jeg har gått og tenkt på en stund, skrev han mens han satt i fengselet i Berlin-Tegel mens han ventet på å dø:

Stages to Freedom

Discipline.
When you set out to seek freedom, you must learn before all things
the discipline of your senses and your soul,
so that your cravings and your limbs do not lead you astray.
Your spirit and your body shall be chaste, subject to you alone,
and obedient to seek the goal that has been set.
Nobody experiences the mystery of freedom unless through discipline.

Action.
Do, and dare to do, not what is arbitrary, but what is right.
Do not linger in possibilities, bravely grasp what is real.
Freedom does not reside in the flight of thoughts, but only in action.
Step out of fearful hesitation into the storm of events,
supported only by God's commandment and by your faith,
and freedom will cheerfully receive your spirit.

Suffering.
Wondrous transformation. Your strong, active hands have been bound.
Powerless and lonely, you perceive the end of your deeds.
And yet you breathe a sign of relief, and you place what is right
into a stronger hand, calmly and patiently, and you are content.
Only for one moment you blissfully touched freedom,
then you handed it over to God, so that He may gloriously complete it.

Death [and resurrection].
Come now, highest celebration on the way towards eternal freedom,
death, put down the heavy chains and walls of our transient life and our deluded soul,
so that we may finally behold what we are not given the chance to see here.
Freedom, we sought you long in discipline, action and suffering.
Dying, we now recognise you in God's countenance.

#dikt #bonhoeffer #teolog #frihet #freedom #liv #død #kristendom #tro #håp #poesi #sannhet #helt #mot #disiplin #handling #smerte #lidelse #død #oppstandelse

Sang: Love Never Fails

14.02.2014

I dag er det Valentinsdagen, en dag mange feirer kjærligheten. Hva er egentlig kjærlighet? I dag svarer jeg på dette spørsmålet ved sangen jeg har spilt inn ovenfor. (Tilfeldigvis ferdig på selveste Valentinsdagen!) Teksten er oversatt til norsk nedenfor. 

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet,
Da er jeg som en klingende bjelle;
Har profetienes gave, alle mysterier og all kunnskap,
Tro til å flytte fjell, men ikke har kjærlighet,
Da er jeg intet.

Og om så jeg gir alt jeg eier til å brødfø de fattige,
Om så jeg gir min egen kropp for å brennes, --
Om jeg ikke har kjærlighet,
Gagner det meg ingen ting.

Kjærligheten er tålmodig og er velvillig,
Kjærligheten misunner ikke,
Kjærligheten skryter ikke og er heller ikke hovmodig,
Kjærligheten krenker ikke, kjærligheten søker ikke sitt eget,
Kjærligheten gjemmer ikke på det onde;

Og kjærligheten gleder seg sannelig ikke over urett,
Nei, kjærligheten har sin glede i sannhet,
Den søker alltid sannheten;
Kjærligheten utholder alt, tror alt og tåler alt --
Kjærligheten svikter aldri.

Kjærligheten utholder alt, tror alt og tåler alt --
Kjærligheten svikter aldri!

(Hentet fra 1 Korinterne 13,1-8.) 


#kjærlighet #Valentinsdagen #Bibelen #bibelsang #sang #musikk #egenkomponert

Distorted: Hva slags bilde har du av Gud?

13.02.2014

Hva slags bilde har du av Gud? Er det et bilde du tilstrekkes av eller er det frastøtende bilde? Hva er ditt gudsbilde basert på?

Ovenfor stiller Ty Gibson viktige spørsmål når det gjelder menneskers bilder av Gud og de naturlige reaksjonene til de forskjellige fremstillingene av Gud som har blitt gitt gjennom historien. Nedenfor finner du Ty sin tankerekke oversatt til norsk.

Datteren min Amber likner veldig på meg. Og da mener jeg veldig. Men ikke bekymre deg for jenten, for det viser seg at den kvinnelige utgaven av mitt og mins kones DNA, er ganske vakkert.

En gang da Amber og jeg var på reise i utlandet, spurte en sikkerhetskontrollør henne med en mistenkelig tone: "Hvilket forhold har du til denne mannen?" Amber ble helt nervøs og sa: "Eh, han er min far." Kontrolløren sa ett eller annet om at jeg så for ung ut til å kunne være hennes far, noe jeg naturligvis takket henne for! Men hun trodde oss ikke. Så, uten å si et ord til hverandre, stilte Amber og jeg oss selv ansikt til ansikt i en tvillingsposisjon framfor kontrolløren og ba henne ta en grundig kikk på ansiktene våre, spesielt på våre identiske neser. Kontrolløren sa: "Jepp, dere er definitivt i slekt med hverandre," og viftet oss av gårde.

Over årene har jeg bedt Amber om unnskyldning for vår utstående likhet, men hun virker ikke å bry seg om det overhodet. En gang la jeg merke til et bilde av meg på soverommet hennes fra da jeg var rundt 12 år gammel. Likheten var slående. Så jeg spurte henne: "Hei, Amber, plager det deg at du likner sånn på din far?" Jeg kommer aldri til å glemme den jentete fnisingen hennes og svaret hun ga meg: "Nei, pappa, jeg liker å likne på deg!"

Wow! Dersom du er en far eller mor, forstår du nok hvor herlig det var å høre de enkle ordene. Men jeg lurer på hvor mange det er som føler slik med Gud? Jeg mener, tenk over det: Jeg vet at dette kan være vanskelig for noen av oss å svelge, men Bibelen sier gjentatte ganger at Gud er vår Far. Ja, vår Pappa. Selv Jesus lærte oss å be: "Vår Far i himmelen..."

Det er fint og greit, men det legger opp til et alvorlig spørsmål, eller hva: Er den Gud som jeg tror på den type far som jeg ville likt å likne på? Noen av oss trenger heftig rådgivning for å kunne hanskes med dette spørsmålet. Men tenk over det. Nå snakker jeg naturligvis ikke om Guds fysiske utseende; jeg snakker om Hans karakter -- slik Han tenker, føler og oppfører seg. Er det bildet du har av Gud i ditt sinn et bilde som tiltrekker deg eller som støter deg vekk? I ditt indre blikk, i ditt trossystem, er Gud vakker? Ønsker du å være som Ham? Eller stenger tanken på Gud deg av psykisk?

Jeg tror dette er det viktigste spørsmålet vi noensinne kan stille oss om Gud, for faktumet er at vår verden til de grader er fylt med utbredte fremstillinger av Gud som enten driver folk inn i religiøst slaveri eller inn i sint ateisme -- enten til å tjene Gud ut ifra frykt eller til å hate tanken på en Gud.

I motsetning til det utbredte synspunktet blant religiøse, er ateisme ikke det verste som finnes i verden. Dårlig religion er. Og dårlig kristendom topper listen. Det er så ille at Bibelen selv kaller det "Babylon, mor til horer" (Åp 17,5). Det er jammen meg sterke ordelag! Bibelen fortsetter med å advare mot falsk religion og anmoder folk til å flykte fra det. Årsaken er ganske innlysende, eller hva? Når de som hevder å kjenne Gud best formidler et djevelsk bilde av Ham, er forferdelige forvrengninger av Guds karakter og personlighet uunngåelige. Dette problemet er så alovrlig at historikere har hevdet at ateismen er kirkens horeunge, født inn i verden som en sterk intellektuell og emosjonell reaksjon mot kirkens stygge framstillinger av Gud.

Men la meg foreslå et annet alternativ: Kanskje den ene og sanne Gud er så vakker at jeg ikke kunne la være å forelske meg i Ham om jeg fant ut hvordan og hvem Han virkelig er? "Babylon er falt", sier Bibelen. "Kom ut av henne, mitt folk." Med andre ord, flykt fra ethvert falskt bilde av Gud og inn i armene til den ene og sanne Gud -- som faktisk er ekstremt vakker.

Jeg er så glad for at datteren min Amber ikke har noe imot å likne på meg. Hun har jo egentlig ikke noe valg, i det henseende. Men når det gjelder Gud, har vi alle et valg. Jeg er utrolig glad for at Han er den type Far som jeg ønsker å likne på. Hva med deg? Er Gud vakker i dine øyne?

#Gud #gudsbilde #Bibelen #kristendom #religion #film #skjønnhet #tro #ateisme #far #hykleri

Sann utdannelse: Dens kilde og formål

09.02.2014

Utdanning har for mange i samfunnet vårt blitt et jag etter gode karakterer. Hva er poenget med å studere og lære? Handler det først og fremst om ens karakterer, tall på et papir, eller om ens karakter, det man bærer med seg resten av livet? Inspirerende tanker fra en bok om utdannelse. Les og fortell meg gjerne hva du synes:

Våre ideer om utdannelse er for sneversynte og små. En bredere synsvidde og et høyere mål er nødvendig. Ekte utdannelse betyr mer enn bare en fordypning i et fagområde. Det er mer enn bare en forberedelse på dette livet. Det omfatter hele vårt vesen og hele den eksistensen som det er mulig for mennesket å oppnå. Det er den harmoniske utviklingen av menneskets fysiske, psykiske og åndelige evner. Den forbereder studenten til gleden i tjeneste i denne verden og til den mer opphøyede gleden i større tjeneste i den kommende verden.

Kilden til slik utdannelse åpenbares i disse ord fra Den hellige skrift, og peker til Den evige: I Ham "er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede." (Kolosserne 2,3). "Hos Gud er visdom og styrke, råd og forstand." (Job 12,13) 

Verden har hatt sine store lærere, mennesker med enormt intellekt og omfattende studier, mennesker med ytringer som har stimulert til tanke og har åpnet opp enorme kunnskapsfelt for vårt blikk. Disse har blitt æret som deres generasjons ledere og velgjørere; men det er Én som stiller høyere enn dem. Verdens store lærere kan vi spore så langt tilbake som menneskelige nedtegnelser når; men Lyset var før dem. Slik månen og de lysende legemene i solsystemet vårt skinner med solens reflekterte lys, gjenspeiler verdens store tenkere, i den grad deres lære er sann, Rettferds sol sine lysstråler. Hver gnist av tanke og hvert lysglimt av intellektet kommer fra verdens Lys.

I disse dager snakker man mye om egenskapene ved, samt viktigheten av en "høyere utdanning". Sann "høyere utdanning" formidles av Ham som "visdom og styrke" tilhører (Job 12,13), ut av hvis munn "går kunnskap og forstand" (Ordsp 2,6).

All sann kunnskap og utvikling har sin kilde i kunnskapen om Gud. Hvor enn vi vender oss i den fysiske, psykiske eller åndelige sfæren; i hva vi enn skuer, med syndens ødeleggelse som unntak, blir denne kunnskapen åpenbart. Uansett hvilken fordypningslinje vi velger, med et oppriktig formål om å komme fram til sannhet, blir man brakt i kontakt med den usynlige, mektige Intelligensen som virker i og gjennom alt. Menneskets tanke blir brakt inn i forbindelse med Guds tanke, den begrensede med Den evige. Virkningen av en slik forbindelse på kropp, tanke og sinn kan ikke estimeres. 

Det er i denne forbindelsen man finner den høyeste form for utdanning. Dette er Guds egen utviklingsmetode. "Gjør deg kjent med ham" (Job 22,21, oversatt fra KJV) er Hans budskap til menneskeheten. Metoden som beskrives her var den metoden som ble brukt i opplæringen av menneskehetens far. Da Adam sto i herligheten av en syndfri manndom i det hellige Eden, var det slik Gud underviste ham.

For å forstå hva utdannelse innbefatter, må vi både overveie menneskets natur samt Guds hensikt med å skape det. Vi må også overveie endringen i menneskets tilværelse da kunnskapen om det onde kom, samt Guds plan om fremdeles å fullføre Hans herlige formål med opplæringen av menneskeheten.

Da Adam steg fram fra Skaperens hånd, bar han i hans fysiske, psykiske og åndelige natur en likhet til sin Skaper. "Gud skapte mennesket i sitt bilde" (1 Mos 1,27), og det var Hans hensikt at jo lengre mennesket levde, jo mer fullt og helt skulle de åpenbare dette bildet -- jo mer fullstendig skulle de reflektere Skaperens herlighet. Alle menneskets evner var i stand til å utvikles; deres kapasitet og kraft var ment stadig å øke. Opplæringsfeltet de ble gitt strakte seg over et enormt område; herlig var forskningsfeltet de ble gitt tilgang til. Det synlige universets mysterier, de "underfulle verk til han som vet alt" (Job 37,16, oversatt fra KJV), innbød menneskets studium. Ansikt til ansikt i et hjertens fellesskap med sin Skaper var menneskets høye privilegium. Hadde mennesket forblitt lojalt overfor Gud, ville alt dette ha vært deres for alltid. Igjennom evige tidsaldre hadde mennesket fortsatt å oppnå nye skatter av kunnskap, oppdage nye kilder til glede og ville ha nådd en stadig tydeligere forståelse av Guds visdom, kraft og kjærlighet. I stadig økende grad ville mennesket ha oppfylt hensikten med sin eksistens, og ville i økende grad ha reflektert Skaperens herlighet.

Men ved ulydighet ble dette tapt. Gjennom synden ble den guddommelige likheten i mennesket skjemmet og nesten helt utvisket. Menneskets fysiske krefter ble svekket, dets psykiske kapasitet ble mindre, dets åndelig syn ble formørket. Mennesket ble underlagt døden. Likevel ble ikke menneskeheten etterlatt uten håp. I uendelig kjærlighet og nåde hadde frelsesplanen blitt utarbeidet, og en prøvetid ble innfridd. Å gjenopprette Skaperens bilde i mennesket, å bringe mennesket tilbake til den fullkomne tilstanden som det ble skapt i, å fremme utviklingen av kropp, tanke og sinn slik at det guddommelige formålet med skapelsen av mennesket kunne bli realisert, -- alt dette ville frelsesverkets arbeid. 

Kjærlighet, grunnlaget for skapelsen og forløsningen, er grunnlaget til sann utdanning. Dette blir gjort tydelig i den lov som Gud har gitt som rettesnor i livet. Det første og største budet er: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand" (Luk 10,27). Det å elske Ham, Den evige og allvitende, med all ens kraft, med hele ens sinn og hjerte, er ensbetydende med den høyeste utviklingen av enhver evne. Det betyr at Guds bilde skal gjenopprettes i hele ens vesen -- i kropp, tanke og sinn.

Likt det første er også det andre budet: "Du skal elske din neste som deg selv" (Matt 22,39). Kjærlighetens lov krever hengivelsen av ens kropp, tanke og sinn i tjeneste for Gud og for ens neste. Samtidig som at det gjør oss til en velsignelse for andre, medbringer slik tjeneste den største velsignelsen til oss selv. Uselviskhet ligger til grunn for all sann utvikling. Gjennom uselvisk tjeneste mottar vi den høyeste utviklingen av enhver evne vi har. Vi får stadig større del i guddommelig natur. Vi blir utstyrt for det himmelske livet, for vi har himmelen i våre hjerter.

Siden Gud er kilden til all sann kunnskap, er utdanningens fremste formål, slik som vi har sett, å rette våre tanker mot Hans åpenbaring av seg selv. Adam og Eva mottok ders kunnskap gjennom direkte forbindelse med Gud, og de lærte om Ham igjennom Hans skaperverk. Alt det skapte, i sin opprinnelige fullkommenhet, var et uttrykk for Guds tanke. For Adam og Eva krydde naturen av guddommelige visdom. Men på grunn av overtredelse ble mennesket avskåret fra opplæringen i direkte forbindelse med Gud, samt også i stor del gjennom Hans skaperverk. Jorden, ødelagt og besudlet av synd, er nå kun en svak gjenspeiling av Skaperens herlighet. Det er sant at de lærdommene i det skapte ikke er utslettet. På hvert blad av Hans skaperverks store leksikon finnes det fremdeles spor av Hans håndskrift. Naturen taler fremdeles om sin Skaper. Men likevel er disse åpenbaringene stykkevise og ufullkomne, og i vår falne tilstand, med svekkede evner og begrenset utsyn, er vi ute av stand til å tolke dem på rette måte. Vi trenger en fullere åpenbaring av Gud, som Han også har gitt oss i sitt skrevne ord.

Den hellige skrift er den fullkomne målestokken for sannhet, og som dette burde den ha førsteplass i utdannelsen. For å oppnå en utdannelse som er navnet verdig, må vi ta imot kunnskap om Gud, Skaperen, og om Kristus, Gjenløseren, slik de åpenbares for oss i det hellige ord.

Ethvert menneske, skapt i Guds bilde, er utstyrt med evner som er beslektet med Skaperens: personlighet, evnen til å tenke og til å handle. De menneskene som opplever en utvikling av disse evnene, er mennesker som bærer et ansvar, som er ledere i store foretak og som øver innflytelse på karakteren. Det er den sanne utdannelsens oppgave å utvikle disse evnene, å lære opp unge til å være tenkende mennesker og ikke rent et speilbilde av andre menneskers tanker. Istedenfor å begrense deres studier til det som mennesker har sagt eller skrevet, bør studentene henvises til sannhetens kilder, til de store feltene som står åpne for forskning både i naturen og i åpenbaringen. La dem overveie pliktens og skjebnens store kjensgjerninger, og sinnet vil utvikles og styrkes. I stedet for utdannede sveklinger kan institusjonene for utdanning sende ut mennesker som er i stand til å tenke og handle, mennesker som er omstendighetenes herre og ikke deres slave, mennesker som har en vid horisont, klare tanker og deres meningers mot.

En slik utdannelse tilbyr mer enn intellektuell disiplin; det tilbyr mer enn fysisk opptrening. Det styrker karakteren slik at sannhet og rettferd ikke blir offer for selviske motiver eller verdslig ærgjerrighet. Den ruster sinnet mot det onde. Da blir en eller annen beherskende lidenskap ikke en ødeleggende makt, men ethvert motiv og begjær blir brakt inn i overensstemmelse med rettferds store grunnsetninger. Når man dveler ved fullkommenheten ved Kristi karakter, blir sinnet fornyet og sjelen gjenskapes i Guds bilde.

Finnes det noen høyere utdanning enn denne? Hva kan sammenliknes med denne i verdi?

"Den kan ikke kjøpes for det fineste gull,
prisen kan ikke veies i sølv;
den kan ikke betales i Ofir-gull,
i kostbar onyks eller safir.
Den kan ikke måles i gull eller glass,
ingen kan bytte den til seg for skåler av fineste gull.
Korall og bergkrystall kan ikke engang nevnes;
å eie visdom er bedre enn perler." (Job 28,15-18)

Guds ideal for sine barn er høyere enn den høyeste menneskelige tanken kan nå. Gudfryktighet -- guddommelighet -- er målet. Framfor studenten ligger veien åpen for stadig framskritt. Studenten har et formål å oppfylle, et mål å nå som innbefatter alt det som er godt, rent og edelt. Vedkommende vil nå fram så hurtig og langt som mulig innen hver eneste gren av ekte kunnskap. Men hans eller hennes anstrengelser vil være rettet mot mål som er hevet like høyt over selviske og midlertidige interesser som himlene er høyere enn jorden.

Den som samarbeider med det guddommelige formålet ved å formidle til de unge en viten om Gud og å forme deres karakter i harmoni med Hans, utretter et rikt og edelt arbeid. Idet vedkommende vekker et ønske om å nå Guds ideal, tilbyr vedkommende en utdanning som er så høy som himmelen og så bred som universet; en utdanning som ikke kan fullføres i dette livet, men som vil fortsettes i det kommende livet; en utdanning som sikrer den fremgangsrike studenten vedkommendes adgangsbevis fra den jordiske, forberedende skolen til den høyere grad: den himmelske skole.

(Hentet og oversatt fra første kapittel i Education (på norsk: Utdanning for livet), skrevet av Ellen G. White og publisert i 1903.)

#utdannelse #undervisning #skole #bok #litteratur #kunnskap #Gud #visdom #filosofi #naturen #Bibelen #ellenwhite

Den onde fred

27.01.2014

Kjemper du for fred for enhver pris? Det gjør ikke jeg. 

Fredsforkjempere er folk som lett blir overøst med anerkjennelse og respekt i samfunnet vårt. Det gjelder å bryte ned barrièrer, skiller, vegger, forskjeller, ulikheter, og å bygge broer, å skape enighet, gjensidig forståelse og aksept -- helst også å få navnet sitt på nominasjonslisten til fredsprisen, og slik gjøre verden til et "bedre sted". På den andre siden ser vi også opp til rettighetsforkjemperne blant oss. Mennesker som våger å skille seg ut, reise seg, stå fram, bryte fram, hevde sin rettmessige plass i samfunnet og kjempe for alle mulige angivelige "menneskerettigheter".

Da spør jeg: Er vi egentlig enige med oss selv når vi så desperat strever etter og forventer global fred? Er fred og enighet den første og største dyden?

Bibelens budskap om Jesus Kristus som Guds Sønn, blir ofte kalt "fredens evangelium". Dette, til tross for at Jesus ifølge Matteus-evangeliet hevdet å ha kommet for å skape skille og bringe sverd, og ikke fred, på jorden:

Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. (Matt 10,34-36)

Fra Nytestamentet går det tydelig fram at Jesus ikke kan ha vært noen enfoldig, lettfordøyelig person. Noen av de siste ordene Jesus etterlot seg før han tålmodig tok veien til korset, var ifølge Johannes-evangeliet løftet til sine etterfølgere om nettopp fred -- sin fred:

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh 14,27)

Jesus var påpasselig nok til gjøre tydelig forskjell mellom sin fred og verdens fred, ifølge disippelen. Dersom dette virkelig var Jesu egne ord, hva kan han ha ment med "sin fred" og "verdens fred"?

Når jeg leser Bibelen, finner jeg overraskende mye enighet mellom Jesu og resten av Bibelens fredsdefinisjon og dagens fredspraksis. Forskjellen er imidlertid at Bibelen, i motsetning til dagens samfunn, ikke krever eller forventer aksept og forståelse og "normal folkeskikk" fra sine motparter og meningsmotstandere. Den gir rom for og enda forventer "misforståelser", uenigheter, konflikter, krig og brente broer -- til og med vold og hat -- fra sine motparter. I samfunnet vårt, derimot, blir alle uenigheter som går noe dypere enn uvesentlige trivialiteter som musikksmak, klesstil og skatt, sett på som tabu og knapt tolerert rent sosialt. Folk som hever stemmen og tør å si bestemt ifra om det de mener er rett, blir fort sett på som fanatikere, fredsforstyrrere og opprørere. Hvilken holdning er den mest selvmotsigende? Bibelens eller samfunnet vårt sin?

Jeg vil si samfunnet vårt sin. Ikke misforstå; jeg er på ingen måte tilhenger av bruk av vold i noen som helst form i uenigheter eller konflikter. Mitt forbilde, Jesus, var så anti-vold som det går an. Men jeg føler at fredsdyden og akseptbegrepet i samfunnet vårt har mistet all bakkekontakt i hva den forventer. Fred og aksept er blitt vårt nye ultimatum, vårt nye dogme. "Døm ikke" er blitt vår magiske formel som skal trylle vekk alle meningsfulle innvendinger og uenigheter. Vi skal ha en indre, zombieaktig fred under alle omstendigheter. Mennesker, uansett bakgrunn, kultur og tro, skal leve fredfullt og harmonisk med hverandre, uansett hvor diametralt motsatt verdiene deres er. Vi skal samarbeide for enhver pris og ikke snakke om grunnleggende forskjeller. Vi skal ikke prakke på noen våre egne overbevisninger. Man skal smile høflig og vise "normal folkeskikk" (dvs. ubetinget aksept) og holde sin tro, sine overbevisninger, sine verdier og sine grunnleggende meninger om livet, tro, moral, Gud og mening for seg selv og for all. del. bevare. freden.

Forskjellen mellom "verdens fred" og freden som Jesus sto for, har jeg funnet ut er i tidsaspektet. Populærkulturens fredsbegrep er et produkt av holdningen og tankesettet om at verden (les: en selv, livet, samfunnet, mennesker, systemet) slik den er nå, er ideell og akkurat slik den burde være. Freden som Jesus ønsket for sine etterfølgere, er den fred som kommer med vissheten om at verden (en selv, livet, samfunnet, mennesker, systemet) slik den er nå, ikke er ideell og slik den burde være, men at alt én dag skal gjøres rett av den Gud, den Kjærligheten og Rettferdigheten, som har seiret i fortiden. Den ene type "fred" bagatelliserer og ignorerer virkeligheten, urettferdigheten og synden til fordel for en god følelse her og nå; den er uten tro og håp, og er dermed handlingsløs. Den andre type fred tar den fulle virkeligheten inn over seg, men våger å handle og si ifra basert på en urokkelig tro og tillit til Kjærlighetens og Rettferdighetens endelige seier. Dette er ingen blind tro eller rent håpefull tanke. Dette er en tro og tillit som er basert på hvordan Kjærligheten og Rettferdigheten har seiret og overvunnet ondskapen og urettferdigheten i fortiden, først og fremst i Jesu Kristi liv:

Jesus svarte: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33)

Hva med deg? Hvilken fred står du for? Den freden som ignorerer problemene, som skuffer viktige uenigheter under teppet og er handlingsløs? Eller den fred som gjør at man upåvirket kan si ifra og stå for det gode og rette -- selv om det skaper gnisninger og uenigheter -- i tillit til at det gode og rette vil seire?

#fred #rettferdighet #uenighet #konflikter #tro #samfunn #Jesus #Bibelen #Gud

This is war. Spiritual war.

22.01.2014

Det er lett å føle at man har lite å bidra med når man hører andres spektakulære mirakelhistorier. Men det er ikke sant. Eller, vi alle lever overnaturlige liv, hver eneste dag. Den åndelige krigen mellom Gud og Satan, mellom Skaperen og Baktaleren, manifesterer seg på én eller annen måte i hvert enkelt liv på denne planeten. Mange tror det bare er slik livet skal være: det skjer noe bra her, det skjer noe dårlig der, man har en god dag, man har en dårlig dag...

Men ifølge Bibelen er det ikke bare tilfeldig det som skjer fra én dag til en annen. Lidelsen og døden var slett ikke Guds intensjon med skaperverket; det finnes en reell grunn til at vi mennesker har et grunnleggende problem med dette, med ondskap. Den er ikke naturlig -- men hvor kommer den fra da? Ifølge de bibelske vitnene har onde åndskrefter i tusenvis av år vært svært konkrete og aktive i menneskers liv for å spre mørke, forvirring, hat, smerte, ødeleggelse og død. Hvorfor? Fordi universets Skaper, ifølge Bibelen, har vist en eksepsjonell interesse for menneskene fra begynnelsen av -- og spesielt ved personlig å komme og la seg inkarnere som et menneske for å spre sannhet og lys og sone for menneskehetens svik og skyld. Dette vekker sjalusi og hat blant de åndskeftene som ikke står for kjærligheten og nåden, men for selviskheten og nådeløsheten. Satan, som betyr "baktaler", er selviskhetens mester. Han er ingen latterlig rød hybrid med horn. Han er en fallen engel med makt og majestet. Satan hater menneskene fordi de er mottakerne av Guds helt spesielle gaver, sin kjærlighet og velvilje. Så han ønsker å ødelegge dem og å ødelegge Guds velvilje for dem.

Denne åndskampen har jeg fått oppleve på ekstra nært hold de siste månedene. Jeg har prøvd å fornekte den lenge; prøvd å overbevise meg selv om at det var grunnet rent naturlige prosesser som jeg bare ikke kunne gjøre noe med selv. Jeg var, slik som Andreas, redd for å innse alvoret i min situasjon; alvoret i de uvante depresjonene, angstanfallene om natten, den unaturlige likegyldigheten som var så ulik meg... Men etter å ha blitt tynt til punktet hvor jeg til slutt innså (bl.a. gjennom Andreas' vitnesbyrd del 3 og del 4) at de tilbakevendende fristelsesangrepene og den tiltakende depresjonen ikke var naturlig, men faktisk kløktige demoniske angrep, ble jeg så sint at jeg bestemte meg for å gå til krig. Jeg, en bare gjennomsnittlig sterk 22-åring med svak tro og et svekket sinn og uten så mye som en sprettert av et våpen, skulle kjempe mot mange tusen år gamle demoner som på én dag kunne utslettet hele menneskeheten om Gud tillot det. Herre Gud -- hjelp!

Jeg bestemte meg for å gjøre noe jeg aldri hadde gjort før: faste og be. Det var ikke noe voldsomt vekttapsrituale jeg planla på -- simpelthen to dager der jeg skulle glemme mat, og bare innhylle meg selv i bønn og Guds løfter gjennom lesing og musikk fra morgen til kveld. Og oppbyggende venner når jeg var utenfor rommet. Ingen Facebook, ingen blogg, ingen e-post, ingen nettaviser ... ikke noe som kunne distrahere meg fra å fokusere mitt indre øye på Jesus Kristus.

Jeg ba naturligvis om hjelp til dette helt fra begynnelsen av. Matglade jeg hadde aldri fastet i to hele dager før. Sist gang jeg prøvde å faste én hel dag, sprakk jeg på kvelden. Gud måtte hjelpe meg å fullføre disse planene, for viljestyrken min og troen min på Gud og på meg selv var kraftig svekket etter måneder med depresjon og tvil. Men jeg gjorde det, ved Guds hjelp! Jeg kjente det rimelig godt første dagen, fredagen; men andre dagen var overraskende lett. Det var en sabbat, og i kirken hørte jeg en tale som virkelig talte til meg. Jeg kjente bare at sannhetens Ånd snakket til meg, og jeg visste at tiden var kommet for å åpne mitt mørke hjerte og lytte...

Det var ikke noe nytt jeg fikk høre. Det Gud har fortalt meg så mange ganger tidligere, men som jeg bevisst ignorerte grunnet tvil og bortforklaringer, skjønner jeg er Guds vilje for meg å tro på og handle på. Gud har fortalt meg at jeg ikke skal begrense Ham eller mine forventninger av Ham. Til og med gjennom en helt vilt fremmed på flyplassen i fjor fortalte Gud det til meg, bokstavelig talt. En dame kom, satte seg ned ved siden av meg og begynte å snakke til meg. Etter å ha pratet litt sammen, fortalte hun meg at Gud ville si det ovenfor til meg. Det kom da som et svar på intense spørsmål som jeg hadde hatt en stund... True story.

Og nå, mange måneder senere etter en lang periode med mørke og tvil, innså jeg at jeg måtte ta opp den fanen igjen og både tro og handle på dette. Jeg må øve på å gjøre det utenkelige når det utenkelige er det rette å gjøre, og stole på at en ubegrenset Gud vil gjøre det utenkelige for meg. Jeg må øve på å leve i tro på den ubegrensede Gud og ikke min egen begrensede innsikt. Jeg må lytte til Gud og ikke ty til de behagelige reserveløsningene som egentlig ikke løser noe som helst. Lett? Nei. Gøy? Ofte ikke. Oddsen? Gud har vist med det flere ganger. Gud er oddsen. 

Krigen mot demonene i mitt liv har så langt vært en suksess. De er på defensiven nå og gjemmer seg i skyttergravene sine. Men krigen er ikke over. Frontlinjene kommer til å flytte seg. Demonene kommer til å gjøre et nytt angrep, og jeg kommer til å måtte gå i defensiven selv, før eller senere. Men med den kraften jeg nå kjenner at jeg har fått inni meg fra Guds løfter og sterke Ånd, vil jeg tilbakevise djevelens neste angrep forhåpentligvis uten like store anstrengelser som sist -- dog fremdeles med store anstrengelser. Jeg ber meg igjennom hver dag, bokstavelig talt. At jeg ikke skal gi opp nå... Dette er ikke en kamp mot kjøtt og blod, mot fristelser som mat, alkohol, pornografi eller enda rusmidler; det er en kamp mot åndskrefter som jeg ikke ser eller kjenner, men som ser og kjenner meg altfor godt. Og i en krig mot onde ånder føler jeg det er min eneste sikkerhet, dersom jeg har livet mitt kjært, at jeg har daglig kontakt med og er beskyttet av den mektigste Åndsmakten av alle, Han som hvert kne skal bøye seg for, Jesus Kristus.

#faste #bønn #åndelig #krig #Gud #Satan #Jesus #Kristus #Bibelen #åndskrefter #åndskamp #depresjon #lidelse #demoner #overnaturlig

Andreas' historie, del 5: Min vei til Adventkirken

18.01.2014

“Jeg faller ned på baderomsgulvet og begynner å gråte hysterisk, for samtidig som at jeg inni meg ser hvordan man pisker og slår Ham, kan jeg kjenne Jesu kjærlighet til oss. Jeg begynner da å rope: "Ikke slå Ham! IKKE slå Ham!" Så, på et øyeblikk, tas opplevelsen fra meg. Det var en utrolig sterk opplevelse.” - Andreas Kvist

Her følger den femte og siste delen av Andreas Kvists vitnesbyrd. Begynn gjerne med å lese del 1: Ånden i glasset.


Ubehagelige påminnelser
En opplevelse som jeg én gang fikk, fikk meg til å forstå at Satan kan gi oss tanker. Jeg jobbet i et bemanningsselskap, og én dag skulle jeg arbeide med å tømme en kontainer. Det var jeg og en annen person der. Det som skjedde var at jeg helt plutselig fikk en sang på hjernen. Det som slo meg var at det var en kjempegammel sang som jeg ikke hadde hørt på mange år. Kanskje ti sekunder etter at jeg fikk denne sangen på hodet, begynte min arbeidskollega å plystre denne sangen. Akkurat da jeg fikk den sangen på hodet, fikk han også den på hodet. Det var jo helt usannsynlig, og jeg forsto at det som skjedde var overnaturlig. Jeg er sikker på at den sangen ikke var fra Gud. Og om den ikke er fra Gud, så kan den bare ha kommet fra Satan. Det var slike småting som kunne være så vanskelige for meg. Det var ikke store manifestasjoner av demoniske, overnaturlige hendelser, men demonene var hele tiden der og minte meg på at de var i mitt nærvær slik at jeg ikke glemte det.

Gud bar meg gjennom smerten
Men Gud er god! Jeg vet med 100 % sikkerhet at om det ikke hadde vært for Gud, så hadde jeg aldri noensinne klart meg. For når jeg tenker tilbake på den smerten som jeg kjente, kan jeg si: Man overlever ikke en slik psykisk lidelse under så lang tid uten at Gud gir en kraft og hjelper en igjennom smerten. Jeg har fortrengt mye av det som har hendt. Det jeg opplevde over flere års tid, la et stort press på hjernen min, og jeg tror da at hjernen reagerer på en slik måte at den sletter mye av det vanskelige man har opplevd. Det føles på en måte helt skjønt, men på en annen måte gjør det ikke det. Om jeg ikke hadde fortrengt så mye av opplevelsene mine, hadde jeg nå hatt et enda rikere vitnesbyrd.

Hvordan jeg ble medlem av Pinsemenigheten
Etter en stund ble det slik at jeg etter min erfaring med Svenska Kyrkan begynte å lengte etter en ny forsamling. Hvordan jeg da ble med i Pinsemenigheten, er en historie for seg selv. Det var slik at jeg jobbet på avdeling 1 på Medicinkliniken ved Vrinnevissjukhuset i Norrköping. Der traff jeg en dame som het Helen, én av pasientene mine. Enda jeg aldri hadde truffet henne tidligere, kjentes det som om jeg hadde kjent henne hele livet mitt. Jeg opplevde en kjærlighet til henne som en søster. Jeg syntes først at dette var veldig merkelig ettersom hun var mye eldre enn jeg; hun var i femtiårsalderen. Noen dager senere da vi satt og pratet sammen, kom det fram at hun var kristen. Det gjorde selvsagt at et bånd ble knyttet mellom oss. Hun fortalte at hun var medlem av Pinsemenigheten.

Siden ble det slik at jeg begynnte å jobbe som assistent for Helen og fikk da bli kjent med mannen hennes Christian. Med ham har jeg hatt flere lange samtaler om Gud. Christian har betydd mye for meg når det gjelder å styrke meg i min kristne vandring. Så jeg takker virkelig Gud for at Han har anvendt Christian som et verktøy og som en sann bror til å hjelpe meg på min vandring. Jeg ble etter hvert medlem i Pinsemenigheten etter å ha fulgt med Christian og Helen dit. Jeg verdsetter den broderlige kjærligheten som jeg opplevde i Pinsemenigheten.

Guds veiledning
Når jeg siden ser tilbake på min vandring, er det interessant å se hvordan Gud har veiledet meg. Det er jo slik at jo mer vi nærmer oss Gud, desto mer nærmer Han seg oss. Så når vi kommer nærmere Gud, omsluttes vi mer og mer av Hans fred og Hans kjærlighet, og vår tro vil styrkes. Etter hvert som vi nærmer oss Gud, sier vi også ja til Gud, og da åpner vi oss opp for Guds Ånd og kraft. Vi må hele tiden være på vei -- ikke stoppe opp slik at vi blir bekvemme og passive, men søke Herren hånd hver dag slik at Han kan veilede oss inn i all sannhet; slik at vi lærer Hans vei og Hans stier å kjenne. Vi må forstå at vi hele tiden kan lære oss mer av sannheten. Framfor alt må vi hver dag be om å bli anvendt av Gud og hver dag søke Hans vilje istedenfor vår egen vilje. Vi ber da om at Han hjelper oss med å gjøre Hans vilje.

Sterk opplevelse av Jesus -- veien til Adventkirken
Etter en tid i Pinsemenigheten, ble jeg interessert i evolusjonsteorien vs. skapelsesteorien. Jeg fikk da tipset om å kikke på noen forelesninger med Walter J. Veithamazingdiscoveries.org. Jeg var i en periode der jeg sterkt søkte etter å komme nærmere Gud og hadde i denne perioden kjent på et veldig nært forhold til Herren. Jeg kjente ofte at Herren åpnet mitt sinn for sannheten. Jeg kunne kjenne at Herren talte til meg.

Jeg husker én opplevelse som jeg hadde. Det var etter at jeg hadde hatt en lang og åndelig oppbyggende samtale med min venn Christian. Etter samtalen går jeg og tar meg en dusj og kjenner meg veldig glad for samtalen vi har hatt. Plutselig tar Herren meg med tilbake til den stunden da vår Herre Jesus Kristus ble utsatt for piskeslag og slag. Dette skjedde ikke på en fysisk måte, men på en psykisk måte. Jeg var ikke der fysisk, men det kjentes som om jeg var der på en sterkt følelsesmessig måte. Jeg faller ned på baderomsgulvet  og begynner å gråte hysterisk, for samtidig som at jeg inni meg ser hvordan man pisker og slår Ham, kan jeg kjenne Jesu kjærlighet til oss. Jeg begynner da å rope: "Ikke slå Ham! IKKE slå Ham!" Så, på et øyeblikk, tas opplevelsen fra meg. Det var en utrolig sterk opplevelse.

Det er som sagt slik at når vi nærmer oss Gud, så nærmer Han seg oss. Det er da man får møte Gud i livet. Til slutt. Da jeg søkende befant meg nede på knærne mine i tårer -- da jeg ba om at Gud skulle vise meg sannheten -- da veileder Gud meg til Walter J. Veith. Da jeg kikket på forelesningen hans, fikk jeg enda en brikke i sannhetens puslespill, enda en stråle av Guds sannhets lys nådde mine åndelige øyne, og mine åndelige øyne ble enda klarere. Jeg begynte å se mer og mer på Walters forelesninger, og jeg forsto til slutt at jeg måtte ta et nytt steg i min vandring med Herren, og komme meg til Syvendedags Adventistmenigheten. Så i august 2011 tok jeg kontakt med Georg, og en solfylt lørdags morgen, dro jeg til Syvendedags Adventistmenigheten i Norrköping. Det kjennes som at jeg endelig har funnet den sanne kirken -- den som jeg har lett etter. Jeg priser min Far og Gud i min Herre Jesu Kristi navn!

Dette er mitt, Andreas Kvists, vitnesbyrd. Må Gud, den allmektige Fader, velsigne den som leser dette vitnesbyrdet med sannhetens lys og Guds evige frelse. Dette ber jeg om i min himmelske Herre, Guds enbårne Sønn, Jesu Kristi navn. Amen!

I dette videoklippet kan du både se og høre Andreas selv fortelle deler av vitnesbyrdet som du nettopp har lest. Vitnesbyrdet er hentet fra Johannes Axelssons blogg, Newtonbloggen.

#Gud #sannhet #demoner #tro #pinsemenigheten #adventkirken  #walterveith #skapelse #evolusjon #åndelig #vitnesbyrd

Andreas' historie, del 4: Gud bar meg gjennom psykisk tortur

17.01.2014

“Man kan sammenlikne det med når en katt leker med en mus som den har fanget. Det som skjer når man plages på den måten, er at man til slutt stenger av emosjonelt. Det føles som om det ikke finnes noen mening med å kjenne seg glad, for man vet hva som venter etter hver gang med begynner å kjenne på glede. Dessuten hadde jeg i begynnelsen et bilde av en dømmende Gud som ikke var sen med å straffe en for ens synder. Som sagt, hadde jeg hatt den rette kunnskapen, så hadde det spart meg fra lange perioder av psykisk tortur.” - Andreas Kvist

Her følger den fjerde delen av Andreas Kvists vitnesbyrd. Begynn gjerne med å lese del 1: Ånden i glasset.


Guds hjelp gjennom et avisutklipp
En dag da Gud på en veldig sterk måte hjalp meg i smerten, var en dag da jeg var på jobb. Hvordan jeg kunne arbeide og fungere i løpet av den her tiden, kan jeg kun forklare med at det var Gud, min elskede Far, som bar meg. Da jeg en dag var på jobben og hadde det forferdelig, gikk jeg inn på toalettet. Da jeg gikk inn, fikk jeg se at det lå en liten, trassig bit fra en avis på gulvet. Jeg bøyde meg ned for å plukke opp papirbiten og lese hva det sto på den. Det å plukke ting fra et toalettgulv har jeg aldri tidligere gjort i mitt liv og kommer aldri til å gjøre igjen heller. Jeg tror virkelig at det var en innskytelse fra Gud, for da jeg begynte å lese på det avispapiret, skvatt jeg til. Det jeg kunne lese, på engelsk, var:

The LORD is my shepherd;
I shall not want.
He maketh me to lie down in green pastures;
he leadeth me beside the still waters.
He restoreth my soul;
he leadeth me in the paths of righteousness
for his name?s sake.
Yea, though I walk through the valley of the shadow of death,
I will fear no evil;
for thou art with me;
thy rod and thy staff they comfort me.
Thou preparest a table before me in the presence of mine enemies;
thou anointest my head with oil;
my cup runneth over.
Surely goodness and mercy shall follow me all the days of my life;
and I will dwell in the house of the LORD for ever.
- PSALM 23

Papirbiten var så liten, så det eneste som sto på den var Salme 23. Det var som om noen hadde revet ut akkurat den biten, bare for meg. At akkurat den delen av avisen ble revet ut på akkurat det tidspunktet da jeg virkelig trengte Gud, og at den havnet akkurat der akkurat da jeg trengte Guds styrkende ord, kan ikke forklares på noen annen måte enn at det var Gud som åpenbarte seg for meg. Å få oppleve slike tilfeller med Gud, er det som har fått meg til å kunne takle den mørke perioden som jeg gikk igjennom. Det hendte mange ganger at Gud viste seg for meg på slike måter hvor det ikke går an å tvile på at det var Gud som hjalp meg å se at Han alltid var ved min side.

Tøff vandring uten ledelse
Det var virkelig en tid av håp og fortvilelse. Jeg tror virkelig jeg hadde klart meg bedre dersom jeg hadde kommet til Syvendedags Adventistkirken fra begynnelsen av. Men det var ikke Guds vijle. Dersom jeg hadde truffet gudfryktige mennesker fra begynnelsen av, som fra begynnelsen av hadde gitt meg en sterkere åndelig klarhet, da hadde jeg nok ikke hatt de samme opplevelsene og de samme historiene å snakke om som jeg har i dag. For det handler ikke om hva jeg vil, men om hva Gud vil. Jeg priser min Herre og Gud for at Han reddet meg ut fra mørket. Men gjennom den vandringen som Gud hjalp meg med å vandre, oppdro Han meg til kun å søke Hans vilje. Visst tok det fremdeles lang tid før jeg virkelig fant veien, men spørsmålet er: Dersom jeg ikke hadde gått den veien som jeg gjorde, ville jeg i dag da si at jeg tror på at Gud er virkelig og at Hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, ga sitt liv på korset for å gjenopprette alt, slik at den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv? Jeg tror dessverre ikke det. For om jeg hadde blitt reddet på et tidlig tidspunkt, da hadde jeg nok dessverre vendt tilbake til mitt gamle liv. Det er jo slik at vår vilje ikke er Guds vilje. Det er Herren vi skal følge.

Men det var tøft uten tidligere kristen kunnskap å forsøke å forstå den kristne troen. Jeg husker en gang da jeg satt hjemme i leiligheten min og funderte på et ganske kinkig spørsmål. Det var ikke noe lett spørsmål; dessverre husker jeg ikke eksakt hva det handlet om. Etter at jeg hadde fundert ferdig og ikke kommet på noen løsning på spørsmålet mitt om kristentro, begynte jeg å lese i Bibelen bare på måfå. På første tilfeldige side som jeg slår opp på i Bibelen -- jeg minnes at det var i Det gamle testamentet -- finner jeg forklaringen på spørsmålet mitt. Jeg husker at svaret jeg fikk virkelig var nøyaktig. Det var et ganske langt og innholdsrikt svar. Det var virkelig den siden i Bibelen som best svarte på det jeg lurte på. Jeg forsto med ett at det var Gud som snakket til meg gjennom bibelteksten, og i ren eufori ringte jeg presten som jeg hadde kontakt med i Svenska Kyrkan og fortalte hva som hadde hendt. Han ble vel kanskje ikke like opprømt som jeg, men jeg fikk likevel et bevis for Guds nærhet.

Steg for steg
Jo større steg jeg tok i min relasjon til Gud, desto større ble freden. Alle har vi vår vei å vandre med Gud. Nøyaktig hvordan den ser ut, vet bare Gud. Hvordan den skal bli er også opp til Hans vilje. Det vi gjør er å velge Gud og å velge å følge Ham. Hvert sekund av våre liv er vi avhengige av Jesus og Guds Ånd, for det er bare Gud som kan frelse oss. Aldri kan vi på noen måte frelse oss selv. Det tok såklart en stund for meg å våkne opp, for det er en traumatisk opplevelse å bytte virkelighetsoppfatning fra det ene øyeblikket til det andre. Jeg levde i stor fornektelse i begynnelsen, for jeg hadde det vanskelig med å forstå og ta inn det som skjedde med meg. På visse tidspunkt ville jeg ikke at det skulle være sant, da mørket var som dypest. Å begynne å forstå at det finnes en dom -- at jeg en dag skal stå framfor Guds domstol -- var vanskelig å akseptere. I begynnelsen ville jeg bare at smerten min og det demoniske nærværet i mitt liv skulle forsvinne slik at jeg skulle kunne gå tilbake til mitt gamle liv, slik det var før mørket falt over meg. Men ettersom Gud viste for meg, og jeg forsto mer og mer og begynte å akseptere sannheten, tok jeg med Guds hjelp steg etter steg nærmere Ham.

Min sønn fødtes
Jeg og min daværende kjæreste flyttet til Norrköping i 2007. Hun ville hjem til Norrköping for å være nær familien sin når barnet vårt kom. Til tross for at jeg latet som at jeg hadde det bra overfor henne -- for jeg ville ikke at hun skulle dras inn i mitt mørke -- så skinte nok sannheten igjennom fasaden min. Derfor var hun nok også veldig sliten, og undret sikkert på hva som feilet meg. Jeg var så egoistisk og så selvsentrert, så hun kan virkelig ikke ha hatt det lett. Jeg ønsker virkelig at jeg hadde kunnet være der for henne mer enn det jeg var. Men vi flyttet til Norrköping. Den 14. juli 2007, to uker etter at vi hadde flyttet dit sammen, fødtes min sønn Elias. Det var uten tvil en opplevelse med en så sterk kjærlighet og en så utrolig glede. Jeg visste ikke at man kunne kjenne en sånn kjærlighet. Jeg gråt av lykke og over den vakre skapningen som Gud hadde gitt meg.

Som en zombie
Til tross for lykken var jeg etter en stund tilbake i mitt dype mørke. Jeg kan nok si at jeg var mer eller mindre som en zombie. Jeg husker at jeg kunne kjenne at om to sekunder går jeg under psykisk. Slik kunne jeg føle det over lange perioder. Grunnen til at jeg kjente det slik, var at det demoniske nærværet i mitt liv hele tiden var veldig sterkt på forskjellige måter. Én måte som de plaget meg på, var spesielt effektivt. De slapp nærværet sitt i mitt liv for en stund. Når da angsten slapp taket og livsgleden og freden kom tilbake, slo de til igjen med full kraft. De slo til på en måte som gjorde at man virkelig klart og tydelig forsto at de hadde kommet tilbake.

Man kan sammenlikne det med når en katt leker med en mus som den har fanget. Først plager katten musen. Siden slipper den musen og lar den springe bort litt, for siden å hoppe over den igjen. Det som skjer når man plages på denne måten, er at man til slutt stenger av emosjonelt. Det kjennes som om det ikke finnes noen mening med å kjenne seg glad, for man vet hva som venter etter hver gang man begynner å kjenne glede. Til slutt kan man bare kjenne angst og smerte, ingen glede eller lykke. Man kjenner seg bare totalt følelsesmessig tom. Dessuten hadde jeg i begynnelsen et bilde av en dømmende Gud som ikke var sen med å straffe en for ens synder. Som sagt, hadde jeg hatt den rette kunnskapen, så hadde det spart meg for lange perioder med psykisk tortur.

Ubehagelige påminnelser
Én opplevelse som jeg hadde en gang, fikk meg til å forstå at Satan kan gi oss tanker...

(Les den femte og siste delen av Andreas Kvists vitnesbyrd: Min vei til Adventkirken...)

#Gud #sannhet #Jesus #ånder #åndevesener #åndsmakt  #åndeverden #overnaturlig #frykt #depresjon #smerte #demoner

Andreas' historie, del 3: Angrepet av demoner

16.01.2014

“Demonene har kjent menneskene siden verdens skapelse og vet nøyaktig hvordan et menneske fungerer. De kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Når de angriper et menneske, kan de gjøre det på en så merkelig og syk måte at det blir umulig for et menneske å fortelle til noen hva de har vært med på og opplevd. Man tror da at man bare må bære på smerten selv. Men man må da vende seg til Gud, for det er bare Han som kan hjelpe et menneske i denne situasjonen.” - Andreas Kvist

Her følger den tredje delen av Andreas Kvists vitnesbyrd. Begynn gjerne med å lese del 1: Ånden i glasset.


Angrepet av noe usynlig
Noen netter senere på jobben, kjente jeg meg angrepet av noe usynlig. Det er umulig for meg å beskrive hvordan det opplevdes, for det går ikke. Man må ha opplevd det selv for å forstå. Demonen viste meg også at han var sendt fra Satan. Hvordan han gjorde det, kan og vil jeg ikke fortelle. Når en demon angriper et menneske, er det angrepet skreddersydd for akkurat dét menneske som den angriper. Demonene har kjent menneskene siden verdens skapelse og vet nøyaktig hvordan et menneske fungerer. De kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Når de angriper et menneske, kan de gjøre det på en så merkelig og syk måte at det blir umulig for det mennesket å fortelle til noen hva de har vært med på og opplevd, for man vet at ingen kommer til å tro på det man forteller og at man må holde alt for seg selv.

Dette er en utrolig intelligent måte å forsøke å ødelegge et menneske psykisk på. Demonene gjør det slik at man ikke kan snakke om hva man har opplevd til noen, og man tror da at man bare må bære på smerten selv. Men man må da vende seg til Gud, for det er bare Han som kan hjelpe et menneske i den situasjonen. Man må komme til Jesus og be om Hans frelse, og det er noe som vår Herre virkelig lengter etter å få gjøre -- å redde oss inn i Hans store, kjærlige favn. Man må da begynne å søke Gud og rope til Ham i sin nød.

Farlig uten en tro på Gud
Det farlige er om et menneske blir angrepet av en demon og ikke har noen som helst tro på Gud og at det finnes en motstander. Etter å ha blitt angrepet, kommer man da enten snart til å gå under psykisk, eller så kommer man til å tro at man holder på å bli fullstendig gal, og kommer da til å vende seg til den psykiatriske verden istedenfor til Gud. Da kommer det sikkert til å bli gitt tunge diagnoser etter at man har fortalt om sine opplevelser, og man blir gitt sterke medikamenter som virkelig ikke løser problemet. Eller så blir man permanent innelåst, og da er man virkelig der Satan ønsker at man skal være.

Etter den nattevakten var jeg så traumatisert og hadde det så fryktelig ille psykisk, at jeg var i et totalt emosjonelt og psykisk mørke. En tid før den opplevelsen, hadde jeg, da jeg var ute, selv kunnet høre at det var som om noen gikk bak meg. Jeg kunne virkelig høre steg, men da jeg vendte meg om for å se om det var noen bak meg, så var det ingen der. Til tross for det, var dette merkelig nok ikke noe som skremte meg, for jeg tenkte at det nok var noe annet jeg hadde hørt. Det kunne jo ikke ha vært skritt som jeg hørte, for det var jo ingen der.

Livet mitt smuldret sammen
Det som virkelig fikk psyken min til å kollapse, var at samme dag som jeg hadde hatt den forferdelige opplevelsen på jobben, da jeg kjente meg angrepet av noe usynlig, fortalte kjæresten min at hun var gravid. I den tilstanden som jeg var i da, var det ikke mulig for meg å ta inn den informasjonen. Det ble på det tidspunktet en fryktelig psykisk overbelastning. Det som burde ha vært en lykkens dag, ble isteden den mest forvirrede dagen i mitt liv. Jeg forsto på det tidspunktet at livet mitt hadde smuldret sammen av noe så fryktelig ondskapsfullt. Jeg kjempet enda med å prøve å fornekte alt sammen -- at alt bare var en hjerneglipp, en tilfeldig noia som snart skulle gå over. Man ønsker nok ikke i den situasjonen at det man opplever virkelig skal være sant.

Én kveld, noen dager etter at jeg hadde hatt den forferdelige opplevelsen på jobben, kjentes alt litt bedre. Men da jeg gikk ut på tur med hunden vår, kjente jeg enda en gang hvordan jeg helt plutselig ble angrepet av en usynlig kraft. I nøyaktig samme sekund som at jeg kjente angrepet, begynte hunden vår å knurre og vise tennene. Han bjeffet og ble helt opphisset. Jeg hadde aldri sett ham slik tidligere. Det merkeligste var at det var sent en hverdagskveld; det fantes ingen andre hunder eller mennesker i nærheten. Jeg trodde da at vår hund måtte ha kjent på den kraften som jeg kjente. Jeg havnet da tilbake i en ren skrekktilstand. Mørket som jeg levde i var veldig dypt, og til slutt forsto jeg at den eneste som kunne hjelpe meg var Gud.

Samtale med en prest
Én ettermiddag besluttet jeg til slutt å dra til en kirke for å snakke med en prest. Det var til Olaus Petri kirke i Örebro. Presten jeg da fikk møte og fortelle mine opplevelser til, opplevde situasjonen som veldig ubehagelig. Likevel fortsatte vi å møtes og ha samtaler. Slik begynte mine første vaklende steg mot Gud. Men jeg kjente at jeg ville ha mer hjelp og støtte enn det jeg fikk, og jeg husket at presten sa at jeg kanskje var tvunget til å streve med det vanskelige som jeg hadde opplevd i resten av mitt liv. Det var jo noe jeg absolutt ikke ville høre. Han hadde ingen direkte løsning på mitt problem. Men det var fortsatt veldig deilig å få pratet med noen om hva jeg gikk gjennom.

I løpet av den her tiden manifesterte ondskapens åndekrefter seg daglig, på én eller annen måte. Når man fra det ene øyeblikket til det andre får et forandret syn på virkeligheten, så er det veldig psykisk anstrengende og forvirrende. Jeg var veldig anspent og oppjaget. Problemet var også at jeg ikke fikk noen ordentlig kristen undervisning. Jeg måtte forsøke å finne ut hva den kristne troen handlet om mest selv. Jeg kjente ofte, og det hendte ofte i denne perioden, at Gud virket på en veldig kraftfull og tydelig måte.

Guds hjelp gjennom et avisutklipp
Én dag da Gud på en veldig kraftfull måte hjalp meg i smerten, var en dag da jeg var på jobben...

Les fortsettelsen av Andreas' historie, del 4: Gud bar meg gjennom psykisk tortur...)

#Gud #sannhet #Jesus #ånder #åndevesener #åndsmakt  #åndeverden #døden #overnaturlig #spiritisme #frykt #depresjon #smerte #demoner

Andreas' historie, del 2: Kontakt med en død venn?

15.01.2014

“Det er ganske tragisk at man tror at man blir til en ånd når man dør og får en større kunnskap og visshet. Det er forferdelig, for da blir jo døden bare noe positivt. Da virker det bra å dø, ettersom man tror at man da får større kunnskap om sannheten og at man kommer opp på et høyere åndelig plan. Men hva bygger man dette på? Man har jo absolutt ingen bevis for dette, men likevel tror man på det.” - Andreas Kvist

Her følger den andre delen av Andreas Kvists vitnesbyrd. Begynn gjerne med å lese del 1: Ånden i glasset.


Gud kalte på meg
Det som siden skjedde i min åndelig forvirrede tilstand, var at Gud kalte på meg. Jeg hadde en sånn kjærlighet til livet -- en så sterk kjærlighet inni meg. Jeg forsto gjennom den kjærligheten at Gud var ekte, at kjærligheten er en kraft som alene kommer fra Gud. Jeg begynte å se Gud i alt -- i naturen og i alt det vakre som Han har skapt. Gud begynte å vise seg for meg, og jeg forsto at den kristne Gud var sann. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg kunne være så sikker på det. Den eneste forklaringen jeg har, er at det var Jesus som kalte på meg, for iblant jeg kjente faktisk et nærvær av Jesus.

Fest, alkohol og reggae var livet mitt
Dessverre søkte jeg ikke Gud av hele mitt hjerte på den tiden, jeg ble bare fylt av en trygghet og glede over at Gud virkelig fantes. Jeg trodde at om Gud nå finnes og jeg føler slik jeg gjør, hvordan skulle da noe kunne gå galt? Så bra som jeg hadde det og så lykkelig som jeg var på den tiden, kjentes det som om jeg var udødelig. Min livsfilosofi var da at livet gikk ut på å feste så ofte man bare kunne, og min store lidenskap i livet var å være alkoholpåvirket. Å være i den rusen var det beste jeg visste, så jeg drakk meg beruset flere ganger i uken. En annen ting som fikk meg til å føle meg høy, var reggaemusikk. Jeg hørte stadig på reggae. Fest, alkohol og reggae var livet mitt.

Jeg begynte aldri å søke Gud helhjertet, for jeg trodde at alt var bra mellom meg og Gud. Siden jeg elsket Ham fortsatte mitt liv som vanlig. Jeg forsto ikke at jeg var selvisk og at alt for meg egentlig handlet om tilfredsstillelse av mine egne begjær. Jeg forsto ikke at jeg var alkoholisert og veldig fortapt. Mine følelser tilsa jo at alt var kjempebra, så derfor trodde jeg at alt var bra. Men det jeg ikke forsto da var at jeg hadde åpnet en dør som man aldri noensinne skal åpne, fordi jeg hadde vendt meg til åndevesener istedenfor til Gud.

Siste gangen jeg spilte Ånden i glasset
Den siste gangen jeg spilte Ånden i glasset, var en vinterkveld i 2005. Det som skjedde var at jeg fikk en samtale med to av mine venner. De sa at de hadde spilt Ånden i glasset, og at de hadde -- trodde de -- fått kontakt med en venn av oss som på en veldig tragisk måte hadde gått bort da han var 17 år gammel. De fortalte at vennen vår ville prate med meg og at han ville at de skulle dra og hente meg. Jeg syntes det hørtes helt fantastisk ut. Jeg ville absolutt at de skulle komme og hente meg slik at jeg kunne prate med -- trodde jeg -- min bortgåtte venn.

Det var et utrolig sterkt åndelig nærvær -- mye sterkere enn hva jeg hadde opplevd noen annen gang da vi hadde spilt Ånden i glasset. Vi var to som deltok: jeg og min venn Henrik. Vi rørte knapt på glasset med fingrene våre før det ble dratt med stor styrke over brettet. Jeg trodde at det var med min døde venn Oskar som jeg hadde kontakt med, så jeg pratet med ånden som jeg trodde var min venn. Ettersom jeg skulle på fest dagen etter, spurte jeg ånden om jeg kom til å treffe en jente på festen. Han svarte på en sterk og tydelig måte at jeg ville møte en jente fra Mora.

Det er ganske tragisk at man tror at man blir til en ånd når man dør og får en større kunnskap og visshet. Det er forferdelig, for da blir jo døden bare noe positivt. Da virker det jo bra å dø, ettersom man tror at man da får større kunnskap om sannheten og at man kommer opp på et høyere åndelig plan. Men hva bygger man dette på? Man har jo absolutt ingen bevis for dette, men likevel så tror man på det. Og jeg trodde jo det -- at min venn nå hadde fått en større kunnskap og kunne se tid og rom på en større møte enn hva jeg kunne -- så derfor syntes jeg også at det var spennende å prate med det som jeg trodde var min døde venn.

Etter at vi var ferdige med å spille Ånden i glasset den kvelden, følte jeg meg som om jeg hadde vært og trent. Jeg var veldig sliten etterpå, og ikke på den vanlige måten. Dagen etterpå dro jeg på festen som jeg hadde spurt ånden om, og veldig riktig så var det en kvinne der som ble interessert i meg. Da vi begynte å prate med hverandre, spurte jeg blant annet om hun var fra området. Hun svarte da: "Nei, jeg er opprinnelig fra Mora." Jeg ble såklart veldig paff over svaret hennes, men jeg trodde jo at det var min døde venn som jeg hadde hatt kontakt med, så jeg ble bare sikrere i min tro på døden og åndeverden -- at når man dør så bryter man bare dimensjonene og at det er en del av Guds sannhet.

Åndene begynte å vise sitt rette ansikt
Etter den hendelsen, begynte jeg mer og mer å oppleve at jeg ikke følte meg som normalt. Noe hadde skjedd. Det var da jeg begynte å se det sanne bildet av hvilken åndsmakt det var som jeg hadde åpnet meg for. Nå begynte disse vesenene å vise sitt rette ansikt for meg. Jeg fikk se hvem de virkelig var. Den første opplevelsen jeg hadde var at jeg en natt våknet opp med en slik fryktelig redsel. Jeg forsto ikke hvorfor jeg var skrekkslagen. Jeg hadde slett ingen aning om hvorfor jeg var så fryktelig redd. Jeg hadde aldri tidligere opplevd en slik redsel i mitt liv. Jeg begynte å sove med lyset på etter den hendelsen, og det tok en god stund før jeg kom over den opplevelsen.

Hendelsen som fikk meg til fullt ut å forstå sannheten, var da jeg i november 2006 jobbet på et hjem for utviklingshemmede. Jeg jobbet mye om natten, og om natten jobbet man alene. En natt mens jeg jobbet, hørte jeg at noen gikk i gangen. Idet jeg skal se etter hvem det er, så er det ingen der. Etter noen netter med slike opplevelser, begynte jeg å tro at det spøkte der. Til å begynne med, syntes jeg det var spennende.

Men én natt mens jeg jobbet, hørte jeg hvordan én av beboernes leilighetsdør ble slått igjen med en fryktelig stor kraft. (Én av dem som bodde på hjemmet sov alltid med åpen dør til sin leilighet.) Jeg går rett bort for å se hva han driver med, men idet jeg åpner døren hans og går inn i leiligheten hans, oppdager jeg at han ligger og sover. Jeg undret jo da på hvem det var som hadde slått igjen døren med slik kraft, og jeg forstår at det var ingen som kunne ha gjort det. Det fantes ingen åpne vinduer, så det kunne ikke ha vært på grunn av noe gjennomtrekk. Da begynte jeg å kjenne et veldig ubehag.

Angrepet av noe usynlig
En stund senere mens jeg jobbet, kjente jeg at jeg ble angrepet av noe usynlig. Det er umulig for meg å beskrive hvordan det opplevdes...

(Les fortsettelsen av Andreas' historie, del 3: Angrepet av demoner...)

#Gud #sannhet #Jesus #ånder #åndevesener #åndsmakt  #åndeverden #døden #overnaturlig #spiritisme 

Andreas' historie, del 1: Ånden i glasset

14.01.2014

“Mange var interesserte og man trodde at man kunne få kontakt med de døde. Man kan si at det var en åndelig vekkelse, bare av motsatt art. Det var en vekkelse som tok mennesker bort ifra Gud istedenfor til Gud. Når jeg hører om barn som i dag leker Ånden i glasset i friminuttene, skremmer det meg veldig.” - Andreas Kvist

For noen dager siden kom jeg over en historie publisert av Johannes Axelsson, en kristen naturfaglærer og blogger fra Sverige. Det var Andreas Kvists sterke historie om hvor han var og hva han gikk gjennom før han bestemte seg for å bli en kristen. Jeg har spurt om tillatelse til å publisere historien hans her på Menneskedagbok, og det har jeg fått av Andreas. Det er også mulig å se og høre deler av det nedenforstående i dette videoklippet. Her følger første del av Andreas Kvists vitnesbyrd.


Åndenes makt
Jeg er oppvokst i Vivalla, i utkanten av Örebro. Mine foreldre var ikke kristne, så den kristne læren har ikke vært en naturlig del av mitt liv. Det var først som 18-åring at jeg begynte å bli interessert i det åndelige. Det skjedde gjennom et program på TV4 som het Åndenes makt. Dette handlet om mennesker som fikk hjelp med å bli kvitt såkalte "spøkelser" -- dvs. mennesker som går igjen blant oss etter sin død. Jeg begynte å tro på dette og at det finnes en åndemakt rundt oss som vi ikke ser, men som iblant kan vise seg for mennesker. I programmet var det med et medium -- en som leies for å hjelpe mennesker som har fått et problem med ånder. Mediet forklarte at personene som hadde dødd, hadde av forskjellige årsaker fastnet mellom to verdener, og vedkommende hevdet å kunne komme å hjelpe den døde med å komme seg videre til den andre siden. Jeg trodde virkelig på dette snakket. Jeg trodde at det virkelig var slik at når man døde, så endte man bare opp i en annen tilstand -- som et spøkelse eller noe i den duren.

Ånden i glasset
Som liten hadde jeg hørt spøkelseshistorier og hadde hørt venner og bekjente fortelle om at de hadde sett spøkelser. Men det var da jeg var 18 år gammel at jeg for første gang forsøkte å få oppleve åndeverden, og at jeg og noen venner spilte Ånden i glasset. Det man gjør da er at man forsøker å få kontakt med en ånd ved at man tar et stort ark eller liknende og skriver alle bokstavene i alfabetet, alle nummersifrene samt navnene på alle deltakerne. Så tar man et glass, tenner et lys, stiller et spørsmål til åndeverden og holder glasset over lyset. Deretter setter man glasset ned på brettet og alle som  deltar plasserer sine fingre på glasset. Så venter man på at glasset skal begynne å røre på seg.

Første gangen jeg spilte dette, begynte glasset veldig kraftfullt å røre på seg, og jeg husker ikke så mye mer fra den gangen bortsett fra at jeg etterpå var veldig oppslukt av hva jeg hadde opplevd, og min interesse for det overnaturlige ble større.

Min første seanse
En tid etter denne opplevelsen, kanskje da jeg var 19 år, gikk jeg for første gang på en seanse. En seanse er et møte som arrangeres av et medium -- altså, et menneske som hevder å ha kontakt med åndeverden, f.eks. med menneskers døde slektninger. Det var veldig mye folk der, lett over hundre stykker. Noe som overrasket meg var at noen av mine barndomsvenner fra Vivalla var der, og jeg husker at én av dem fortalte meg at han hadde vært der én gang tidligere.

Det jeg siden fikk oppleve var veldig overnaturlig, for mediet begynte å snakke i stor detalj med mennesker om private ting som bare de kunne vite. Jeg husker at moren til én av vennene mine var der; mediet hevdet å ha kontakt med hennes døde slektning og fortalte da at slektningen hennes hadde fortalt ham at hun skulle dra på ferie til Paris om noen uker, hvilket hun riktignok hadde planlagt å gjøre.

Etter dette møtet ble jeg naturligvis forundret over det jeg hadde opplevd. Min tro på at det finnes en åndeverden som vi ikke kan se, ble naturligvis ikke svekket; jeg trodde på det som mediet pratet om: når man dør bytter man bare form å går enten over til lyset på den andre siden, eller så blir man igjen her. Jeg har faktisk aldri hørt noe medium beskrive den andre siden i detalj, men til tross for dette kjøper folk det helt og fullt.

Jeg husker at det på den tiden fantes en store interesse for det åndelige blant mennesker. Mange var interesserte og trodde at man virkelig kunne få kontakt med de døde. Man kan si at det var en åndelig vekkelse, bare av motsatt art: Det var en vekkelse som tok mennesker bort fra Gud istedenfor til Gud. Når jeg hører om barn som i dag spiller Ånden i glasset i friminuttene, skremmer det meg veldig.

Min venn Eriks møte med åndeverden
Det begynte å skje mye oftere at jeg ble med og spille Ånden i glasset. Jeg husker spesielt ett tilfelle da jeg var på en fest der man bestemte seg for å spille Ånden i glasset. Erik, én av vennene mine, syntes da at vi var tåpelige som kunne tro på slikt. Nysgjerrigheten hans var likevel større en tvilen hans, så han besteme seg i alle fall for å være med å prøve. Da det ble hans tur til å stille et spørsmål, skrev han et nummer i hånden sin og visket inni glasset om ånden visste hva det var for nummer som han hadde skrevet i hånden.

Da han siden hadde holdt glasset over lyset og satt det ned på brettet, ble glasset dratt direkte til ruten der navnet til en medspiller sto. Alle undret på hvorfor glasset dro til ruten med Henriks navn. Erik svarte at Henrik ikke hadde noe med spørsmålet hans å gjøre, så man begynte på nytt. Men glasset dro enda en gang til det samme navnet, og helt plutselig sier Henrik med høy og nervøs stemme at han vet hva Erik hadde spurt ånden. Han vet ikke hvordan han kan vite det, men han vet at Erik hadde skrevet nummeret 32 i hånden. Erik slenger da opp hånden opp på bordet. I hånden ser vi at han har skrevet tallet 32. Jeg husker at Erik var veldig sjokkert fra den hendelsen. Han hadde til og med tårer i øynene og var veldig nervøs.

Gud kalte på meg
Hva som siden hendte i min åndelig forvirrede tilstand, var at Gud kalte på meg...

(Les fortsettelsen av Andreas' historie, del 2: Kontakt med en død venn?)

#Gud #sannhet #ånder #åndevesener #åndsmakt  #åndeverden #Åndenesmakt #spøkelser #medium #gjenferd #døden #overnaturlig #spiritisme 

Testamentene: Ond Gud vs. god Jesus? (2/2)

11.01.2014

I del 1 kikket vi på det utbredte problemet med å bedømme Bibelens Gud uten å se det fulle bildet. Vi kikket på en allegorisk fremstilling av Gud og forskjellige type mennesker: politimannen Filemon og hans to sønner, David og Christian.

I denne delen skal vi se nærmere på et bibelsk eksempel på viktigheten av å få det fulle tilgjengelige bildet av Gud før man kaster en dom. Fokuset i dette innlegget er på én av lovene i Det gamle testamentet som mange i dag definitivt ville rynke på nesen av. Hentet fra 5. Mosebok 13:

Det kan hende at det står fram en profet eller en som har drømmesyner, hos deg og lover deg et tegn eller under. Så skjer det tegnet eller underet han forutsier, men samtidig sier han: «Kom, la oss følge andre guder» - som du ikke kjenner - «og la oss dyrke dem». Da skal du ikke høre på det som en slik profet eller drømmeseer sier. For da er det Herren deres Gud som vil sette dere på prøve og se om dere elsker Herren deres Gud av hele deres hjerte og av hele deres sjel. Herren deres Gud skal dere følge, og ham skal dere frykte. Hans bud skal dere holde, og hans røst skal dere adlyde. Ham skal dere dyrke, og ham skal dere holde fast ved. Men denne profeten eller drømmeseeren skal straffes med døden fordi han lokket deg bort fra den vei som Herren din Gud har befalt deg å gå, og forledet dere til opprør mot Herren deres Gud, han som førte dere ut av Egypt og fridde deg ut fra slavehuset. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. (5 Mos 13,1-5)

Jeg tror ikke så mange i dag ville hatt store problemer med å forstå (i alle fall til en viss grad) denne delen av loven gitt til israelittene av Gud i kapittel 13. Gud hadde tross alt fridd israelittene ut fra fangenskap på en spektakulær måte som ingen andre hadde opplevd tidligere ved noen annen menneskelig leder. I kapitlene 7 til 12 i 2. Mosebok, leser vi om hvordan Gud velger ut en gammel mann, Moses, til å befri et usselt slavefolk fra deres undertrykkere. Moses med sin bror Aron sendes til farao i Egypt for å pålegge ham i Guds navn å fri hebreerne fra slaveri, de som i flere hundre år hadde vært Jahves folk. Farao tror ikke på det og går ikke med på å løslate sine hebraiske undersottere.

Maktdemonstrasjonene mellom faraos egyptiske guder og hebreernes Gud begynner. Overnaturlig tegn og mirakler utføres på fortløpende bånd. Ettersom farao nekter å tro på eller bøye seg for Guds makt som vist av Moses og Aron, kommer overnaturlige straffedommer som aldri tidligere har vært vitne til:

  1. Vannet i Nilen og i trekarene og steinkarene i hele Egypt blir forvandlet til blod - men farao nekter å bøye seg.
  2. Tusenvis av frosker kommer opp av Nilen (frosken var ansett som et hellig dyr av egypterne, og dette var derfor en hån av deres overtro) - men farao bøyer seg ikke.
  3. Lus kommer opp av støvet og dekker hele Egypt - men farao bøyer seg ikke.
  4. Myriader med insekter dekker hele Egypt, bortsett fra Gosen hvor hebreerne bor - men farao er ikke overbevist.
  5. Buskapen til egypterne (men ikke hebreerne) rammes av pest og dør - men farao nekter å bøye seg.
  6. Hele landet rammes av verkebyller (bortsett fra hebreerne) - men farao nekter å gi etter.
  7. Egypt rammes av dødelig hagl så all grøden blir slått ned og buskapen dør, unntatt på Gosen -- men farao gir seg ikke!
  8. Hele Egypt dekkes av gresshopper som spiser opp all vegetasjonen - men farao står på sitt.
  9. Hele Egypt rammes av et ugjennomtrengelig mørke i tre dager (bortsatt fra Gosen), og farao gir seg fremdeles ikke.

Til slutt lar Gud "ødeleggeren" ta livet av alle egypternes førstefødte, både dyr og mennesker, og da kaster farao tilsynelatende inn håndkleet og ber alle hebreerne om å dra. Men mens de er underveis og er kommet til Sivsjøen, bestemmer farao seg for å tvinge dem tilbake igjen med makt. Gud griper inn og skiller Rødehavet så Moses og hebreerne får gått trygt over på andre siden, mens idet faraos styrker forsøker å gjøre det samme, faller vannmassene tilbake og de drukner (se gjerne den dramatiske gjengivelsen i filmsuksessen Prinsen av Egypt).

For en maktdemonstrasjon. Leser man de fem kapitlene, skjønner man at israelittene (og egypterne) fikk en helt unik manifestasjon og demonstrasjon av Gud. Gud satte bokstavelig talt himmel og jord i bevegelse for å utfri et lite slavefolk som han hadde valgt som sine representanter. Når Gud da siden gir budet sitert ovenfor som advarer israelittene mot å høre på falske profeter som lokket til å tilbe andre guder, og så ber dem om heller å ta livet av slike enn å høre på dem (dødsstraff var en forventet praksis hos enhver evnefull monark på den tiden), så virker det for meg mer forståelig i lys av det de tross alt hadde fått sett. Gud har vist dem at han bryr seg om dem og vil deres beste, samt at han er den sanne Gud, Livgiveren. Hvordan kan noen da våge å foreslå at de skulle gå etter andre falske guder? Det er egentlig intet mindre enn å velge løgn framfor åpenbar sannhet og døden framfor livet.

Det kan hende at din bror, din mors sønn, eller din sønn eller datter eller din kone som du tar i favn, eller din kjæreste venn lokker deg i hemmelighet og sier: «La oss gå bort og dyrke andre guder» - guder som verken du eller dine fedre har kjent, guder som dyrkes av folkene omkring dere, enten nær eller fjernt, fra den ene enden av jorden til den andre. Da skal du ikke gi etter og ikke høre på ham. Du må ikke vise ham medfølelse og ikke skåne eller dekke ham. Nei, du skal ta livet av ham. La din hånd være den første som løftes mot ham for å drepe, og siden skal hele folket løfte hånden mot ham. Du skal steine ham i hjel fordi han prøvde å lokke deg bort fra Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av slavehuset. Og hele Israel skal høre om det og gripes av frykt, så de aldri mer gjør en slik ugjerning blant folket ditt. (5 Mos 13,6-11)

Her blir lojaliteten mot Gud mye mer alvorlig. Lojaliteten ens mot Gud settes her på et mye høyere nivå enn lojaliteten mot noe menneske - selv ens familie og venner. Faktisk var det så seriøst dersom venner og familie forsøkte å få noen til å dyrke andre guder, at Gud sa at israelittene skulle utrydde dem. Jeg personlig synes det er vanskelig å svelge at Gud understreker at man som nærmeste slektning skulle være den første til å løfte hånden mot en frafallen. Det høres ganske kaldblodig og forferdelig ut. Men jeg kan se at det handler om en iver for Gud som deres rettmessige monark. Jeg vet at israelittene ikke kan ha vært det vi kaller et "kultivert" folk da de kom ut av Egypt etter å ha vært slaver der i fire hundre år (2 Mos 12,40-41). Fortellingen om faraos drap av hebreerbarna, tyder på at farao hadde utvist en tyranniskhet som langt overgikk Guds/Moses' strenghet med israelittene. Andre lovkoder i Moselovens samtid, som f.eks. den til det eldgamle Babylon (Code of Hammurabi) og Assyria, har likevel vist seg å være enda mer primitive og barbariske sammenliknet med den da banebrytende Moseloven (se kilder nederst). 

Det var i tillegg vanlig på den tiden at konger forventet 100 % lojalitet fra sine undersottere, og at dødsstraff var den umiddelbare konsekvensen for noe som helst avvik. Det var standarden i alle de andre nasjonene rundt Israel, i hvert fall. Og det virker ikke som israelittene så dette på budet (eller noen av de andre i Moseloven) som tyranniske; tvert om, de syntes de var rette og rimelige nok til flere ganger å erklære sin lojalitet overfor Gud (2 Mos 19,8; 24,3.7; 5 Mos 5,27). Moses uttrykte også at forskriftene som Gud hadde gitt dem var mange hakk mer rettferdige og vise enn datidens praksis. Moses understrekte at om israelittene fulgte dem til punkt og prikke, ville de kjennes for å være uvanlig kloke og vise blant folkeslagene rundt (5 Mos 4,5-8). Når vi leser om hvordan Gud behandlet og snakket til israelittene i Det gamle testamente, er det essensielt å få med seg hvordan hovedmottakerne av budskapet tolket og opplevde det. For det var tross alt til dem Gud kommuniserte i Det gamle testamente. At Gud kommuniserer på mottakerens eget kulturspråk, er grunnleggende prinsipp i Bibelen. Kun slik kan Gud gjøre seg forstått av mennesker.

Det kan hende at du hører noen si om en av de byene Herren din Gud gir deg å bo i, at svikefulle mennesker har stått fram hos deg og lokket innbyggerne i byen og sagt: «La oss gå bort og dyrke andre guder» - guder som dere ikke kjenner. Da skal du undersøke dette nøye, granske det og spørre deg for. Hvis det er sant og blir stadfestet at dette avskyelige er gjort hos deg, skal du hugge ned innbyggerne i denne byen med sverd. Både byen og alt som er i den, skal du slå med bann og ødelegge. Også buskapen skal du hugge ned med sverd. Alt byttet som er tatt, skal du samle midt på torget. Så skal du brenne opp byen og hele byttet som et heloffer til Herren din Gud. Den skal ligge som en ruinhaug for alle tider og ikke bygges opp igjen. Din hånd må ikke bli hengende ved noe av det som er bannlyst. Da vil Herren vende seg bort fra sin brennende harme og gi deg barmhjertighet. Han vil være barmhjertig mot deg og gjøre deg tallrik, slik som han med ed lovet dine fedre. Du skal adlyde Herren din Guds røst og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag, og gjøre det som er rett i Herren din Guds øyne. (5 Mos 13,12-18)

Her gjelder det samme prinsippet som ovenfor: Gud krever fullstendig lojalitet fra israelittene, og alt annet blir straffet med døden. Det med å ødelegge eiendelene til synderne er ganske fremmed for vår tankegang i dag. Hvorfor skal det være noe galt med tingene deres bare fordi det er noe galt med dem? På israelittenes tid var det et sterkt tilhørighetsprinsipp som gikk ut på at ens eiendeler representerte og var ett med eieren. Som et stammefolk der den grunnleggende mentaliteten ikke er individualisme, jeg og deg, men gruppementalitet/kollektivisme, vi og dere, virker det fornuftig å anta at det var naturlig for israelittene å resonnere slik mht. eiendeler også. Akkurat slik vi i dag resonnerer individualistisk og synes det er naturlig å fokusere på forskjellene mellom ting og mennesker og å skille mellom dem, tenkte israelittene (og andre stammefolk) som, ja, stammefolk, og la mye større vekt på tilhørighet. Var lederen for en nasjon skyldig, for eksempel, var hele nasjonen skyldig fordi han representerte nasjonen, osv.

(Det som er interessant er at Gud faktisk går i rette med israelittene mht. denne tankegangen på et senere tidspunkt. Israelittene forventet f.eks. at barna til dem som hadde vært ulydige mot Gud var like skyldige som foreldrene og fortjente samme straff; men Gud gjør det siden tydelig at dette ikke var hans vilje og at de måtte endre denne delen av sin kultur. Se Jeremia 31,27-34; Esekiel 18. Dette er et eksempel fra Gammeltestamentet som viser at Guds intensjon ikke var å la israelittene forbli på samme nivå, men at de skulle vokse som et folk og kulturen utvikles.)  

Jeg har ikke tid til å gå så mye mer i dybden på dette nå; men dersom man leser litteratur om oldtiden og de kulturelle normene da, tror jeg man vil oppdage at Gud i Det gamle testamente ikke oppførte seg urimelig sammenliknet med andre herskere i de forskjellige nasjonene rundt Israel. Faktisk var Gud romsligere enn det som var normen for herskere på den tiden. Og det var kanskje grunnet Guds raushet med israelittene at de tok lett på det og igjen og igjen sviktet Gud. Og hver gang Gud lot dem gjøre det de ville samt ta konsekvensene, og de vendte tilbake i anger, tok Gud imot dem og tilga dem (se f.eks. Salme 78). Historien med Gud og israelittene gjennom Det gamle testamente er både intens og interessant og utfordrende, men den burde ikke ignoreres.

I lys av alt det Gud hadde vist israelittene, fantes det åpenbart ingen grunn for dem til å ville tilbe andre guder. Gud ga israelittene lover som var forventet fra enhver seriøs hersker på den tiden. Dødsstraff var de naturlige følgene av illojalitet og utakknemlighet.

Men gjelder disse lovene om for oss i dag? Nei, Bibelen selv sier at de mosaiske forskriftene er utdaterte (Kol 2,13-14; Ef 2,14-18). Gud selv fortalte israelittene i Det gamle testamente at han i fremtiden ville inngå en ny pakt med mennesker som ville være bedre enn den daværende (jf. Jer 31,27-34; Hebr 8,6-13). Gud selv uttrykker det slik. Apostelen Paulus, apostelen Johannes og Jesus selv gjorde det tydelig at Gud i nyere tid har talt til menneskeheten direkte gjennom Jesus Kristus, Guds egen Sønn og det levende bildet av Gud (Joh 1,14.17-18; 12,44-50; 14,8-12; Hebr 1,1-4). Dette var den nye pakt som Gud selv og profetene i Det gamle testamentet så fram til.

Jesus, sier Bibelen, er den tydeligste åpenbaringen av hvem Gud er. Guds karakter og personlighet er den samme både i Det gamle og i Det nye testamente; men måten han manifesterer seg på og kommuniserer har definitivt forandret seg med tiden. Og det måtte den. Men prinsippene har alltid vært de samme: uselvisk kjærlighet, barmhjertighet, nåde, ærlighet/sannferdighet, integritet, fred og trofasthet. Alle de gode verdiene som bidrar til menneskets vekst på alle måter, inkludert trivsel, bunner i kjærlighet til Skaperen og kjærlighet til sin neste, ifølge både Det gamle og Det nye testamente (Mark 12,28-34). Dette var Jesu budskap og filosofi, både i ord og gjerninger - og den ønsker jeg personlig å gjøre til min egen. Hva med deg?

Kilder:

2013: Et bittersøtt år

06.01.2014

Først av alt, godt nyttår til alle mine lesere! Håper dere alle har hatt et uforglemmelig og generelt godt 2013.

2013 har vært et år utenom det vanlige for meg på flere måter. Stikkord som beskriver mitt 2013 er begivenhetsrikt, travelt, fint og samtidig vanskelig. Tidlig i år opplevde jeg for første gang å miste en nær venn av meg, Vivian, læreren min fra Mattesonskolen og moren til gode venner. Hun døde i en altfor tidlig alder av 54. Etter lengre perioder med sykdom, takket også min kjære onkel for seg i september, og siden en nær venninne av moren min, som jeg også kjente. 2013 har vært et år hvor jeg og familien min har måttet komme enda tettere på døden -- men også på håpet om oppstandelsen. Det tror jeg har modnet mitt syn på livet som en gave fremfor noe man kan forvente skal vare.

På den andre siden har jeg blitt beriket med mange skikkelig flotte opplevelser... Sånn som turen min til USA da jeg fikk se min to år gamle lillebror for første gang! For en herlig fyr -- så glad! Tror jeg fikk meg en ny venn på den turen, jeg. Gleder meg til å se ham vokse og bli bedre kjent med ham. :)

I tillegg fikk jeg være med å jobbe sammen med verdens kuleste tante og onkel på Sommerstevnet arrangert av adventistsamfunnet. Sang og musikk fra morgen til kveld for barna! Haha. Jeg var tante og onkels "keyboardist" i opplegget de hadde for barna der. Jeg fikk også ha den praktiske funksjonen som førstetenor i deres diverse sanggrupper, som også var superartig. Og jeg kan jo ikke begynne å beskrive hvordan det var å møte så mange gamle venner fra speiderleirer, ungdomsskolen og videregående -- alle på ett sted -- og å sitte med dem til sent på natt foran grillen i prat om alt mellom himmel og jord! Sommerstevnet 2013 var en uforglemmelig god opplevelse for meg.

Og så utplasseringen min i Bergen i august, hvor jeg fikk være med på hardcore misjonsarbeid med andre unge folk som brenner for Jesus. Det er alltid like utfordrende og byggende å snakke til vilt fremmede om dype og åndelige ting. I vårt samfunn er jo det ganske uvanlig, mildt sagt. Men det å gjøre det og faktisk se hvor positivt overrasket og nysgjerrige mennesker blir av å se oppegående ungdommer tørre å ta initiativ, er nesten verdt det hele i seg selv. For ikke å snakke om alle de enormt interessante samtalene man får og folks livshistorier. Det er wow-faktor.

I september sto begynnelsen på mitt siste år som skolestudent (ikke livsstudent!) for tur. Samtidig som det ble et bra og spennende semester med mange nye venner, et godt miljø og interessante studier, ble første semester mer psykisk krevende enn forutsett. Fortvilelse og depresjon er noe av det jeg har måttet gjøre meg mer bekjent med. Det har bl.a. gått hardt utover skrivelysten og all inspirasjon. Men jeg føler at Gud gjennom familie og venners støtte og bønn gir meg hjelp og veiledning og håp, og at Gud har min framtid trygt i sine hender. (Og dette første innlegget på lenge viser at noe inspirasjonen er så smått på vei tilbake igjen.)

En perfekt avslutning på året var ASI Scandinavias nyttårskonferanse som ble arrangert bare tre kilometer unna mitt norske bosted. Der fikk jeg ansvaret om å oversette gjestetalerne sine hovedmøter (englsk til norsk) som også ble kringkastet av LifeStyleTV. Det, samt å få anledning til å synge/spille noen av sangene mine for et større publikum, var en svært god veksterfaring for meg. Spennende og oppbyggende! Satte så utrolig stor pris på familiens og venners forbønn og støtte der, det trengte jeg virkelig, og Gud hørte definitivt bønnene.

Det skjedde minst ett mirakel der, og det var at bibelsangen jeg sang rett før Janet skulle tale, var tatt fra akkurat det samme verset som hele hennes vitnyesbyrd handlet om -- Jesaja 54,4-5. Ingen av oss visste noe om hverandres tema. Da jeg steg opp på scenen for å oversette etter sangen, spurte hun om jeg visste hva det var hun skulle snakke om... Da hun skjønte at jeg ikke gjorde det, begynte hun å gråte og prise Gud! Hun skulle nemlig fortelle sin historie om hvordan Gud hadde lært henne å stole på Ham som sin ektefelle da hennes egen mann hadde dødd i en tragisk drukningsulykke. Og akkurat de versene som Gud hadde talt til henne igjennom, Jesaja 54,4-5 -- hennes favorittvers i hele Bibelen -- akkurat de hadde jeg "tilfeldigvis" valgt å synge som innledning. Gud er fantastisk.

Det var en flott avslutning på året, og det viste meg at Gud er der og at Gud har kontroll. Jeg var rimelig nedfor den morgenen; samme dag viste Gud meg at Han har kontroll, og at Gud faktisk kan bruke uperfekte meg. Et nytt år står framfor oss, og jeg vet ikke hva det vil bringe. Men jeg vet Gud allerede er der. Og jeg vet at Gud kan bruke meg dersom jeg er villig til det og spør Ham. Jeg ønsker virkelig å bli brukt av Gud.

Life of a theology student

11.11.2013

En hel måned siden siste innlegg! Det var slett ikke planen. Jeg har dessverre ikke hatt tid eller krefter til å komme med oppfølgeren til siste innlegg ennå; men, den kommer. I promise! Akkurat nå må jeg bare passe på å holde hodet mitt over vann nå i mitt siste år som teologistudent. Snart er det juleferie, og det er en fantastisk tanke. 

I mellomtiden anbefaler jeg veldig å ta en kikk på den superfine nye siden til Norsk Bibelinstitutt! Utrolig mye bra materiale der for den som er interessert i å lære mer om Bibelen og om Gud (klikk bildet). 



Har du noen spørsmål om Gud, Bibelen, åndelighet eller livet som kristen/adventist? Du kan også skrive til meg på menneskedagbok[krøll]live.no, eller kommentere her eller på dette innlegget. Jeg svarer så fort jeg kan!

God lesning!

Testamentene: Ond Gud vs. god Jesus? (1/2)

11.10.2013

Filemon var en far som hadde to sønner. David var adoptert og hadde blitt tatt fra en familie der faren hadde stengt ham inne i kjelleren og misbrukt ham i flere år. Filemon, som selv var politisjef, hadde oppdaget tilfellet, og hadde brutt seg inn og arrestert faren til David og fått ham dømt. Fra da av hadde han tatt David hjem til seg og adoptert ham som sin egen sønn, enda David var hardt skadet psykisk og slet voldsomt. Han hadde hyppige anfall, og han var opprørsk og nærmest uhåndterbar. Filemon hadde bestemt seg for å ta hånd om ham etter beste evne, enda han skjønte at han ville måtte oppdra den nå 10 år gamle David på en helt annen måte enn sin egen 10 år gamle sønn, Christian. 

Men så skjer det én dag når faren var på vei hjem fra jobb at han oppdager en fremmed bil som står i innkjørselen hans. Idet han parkerer og stiger ut av bilen, ser han David komme ut husets hoveddør med teddybjørnen under armen. David får plutselig øye på Filemon og setter i å løpe mot den fremmede bilen for å sette seg inn i den. Filemon får panikk og roper etter David mens han bykser fram og griper fatt i armen hans og river ham ut av bilen. Bilen gir full gass og kjører sin vei. 

Filemon løper med David i armene inn i huset, holder David nede på sengen, og gråtkvalt roper: "Fy, David! Fy!" idet han smekker David på bakenden. David skriker og bærer seg høylytt, og mens dette spetakkelet står på, går Ira tilfeldigvis forbi soveromsvinduet og ser faren slå og rope til et barn som skriker og gråter. Forskrekket løper hun videre for ikke å se mer eller bli sett, og tar fram mobiltelefonen og ringer politiet. Politiet kommer og arresterer faren; David og Christian blir hentet av Barnevernet. Filemon blir avsatt som politisjef og risikerer å måtte sone i fengsel under tiltalen av barnemishandling.

Hvem er den skyldige i denne fortellingen?

I møte med ikke-troende er det ikke sjelden at jeg opplever å bli undervist i hvor ondskapsfull og urettferdig den Gud jeg tror på egentlig er. Kan jeg så mye som finne på å sette spørsmålstegn ved slike anklager, bærer det rett til Det gamle testamente - som tross alt utgjør størstedelen av Bibelen, har jeg heldigvis blitt minnet om. Det er de samme historiene, de samme nedtegnede hendelsene som blir påpekt. Det dreier seg om Guds nådeløse straffedommer, Guds ubeherskede sinne, Guds hevngjerrige blodtørst og uhelbredelige tilbedelsessyke hele, strake vegen. 

Når utblåsningene til motparten omsider begynner å nærme seg sine siste krampetrekninger, og jeg spør om de også har lest hva Bibelen sier om Jesus, blir jeg oftest enten avbrutt med et nyinspirert raserianfall og nyoppdagede grøsserhistorier, eller sarkastisk feid til siden og fullstendig ignorert. Det nye testamente teller visst ikke, har visst ingenting å bidra med når det gjelder hva Bibelen sier om Gud, i mange ateisters øyne.

Er det virkelig sant? Har jeg virkelig blitt lurt trill rundt i mine 5+ år med daglig bibelstudium som kristen? Er Gammeltestamentets Gud og Nytestamentets Jesus virkelig to diametrisk motsatte parter der den ene er hat og hevngjerrighet, og den andre kjærlighet og barmhjertighet?

Det som slår meg gang på gang er likhetstrekkene i sinte ateisters bibellesningsvaner. Den kan kanskje kalles street-smart og fashionable; men den er dessverre ubrukelig for dem som er interesserte i hele bildet av Bibelen og Bibelens Gud. 

Ok, med sarkasmen på hyllen: Mange ateister (mis)bruker Bibelen til å rettferdiggjøre en forutinntatt forståelse og idé av Bibelen, kristendommen og Gud. Man slår opp til et kontroversielt kapittel eller vers hvor Gud gjør noe politisk ukorrekt og merkelig ... og der stopper man. Man ignorerer fullstendig bakgrunn, kontekst, kulturelle faktorer og språk. Er dette en bærekraftig måte å forstå flere tusen år gamle dokumenter på?

Og det er her den innledende fortellingen kommer inn i bildet: Hvem ville du si gjorde urett? Filemon eller den forbipasserende?

La meg dele en ekstra detalj. Ira, som dessverre selv hadde hatt en vond oppvekst med en dårlig far, hadde blitt så opprørt av de få sekundene hun hadde sett inn gjennom soveromsvinduet til David, at hun hadde anmeldt Filemon og vitnet mot ham - og ikke bare om det hun hadde sett. I retten hadde Ira også lagt til, bevisst eller ubevisst, beskrivelser av sin egen far. Hun visste at Filemon var en anerkjent politisjef avholdt av mange; men sinnet og de vonde minnene hennes fikk henne til å se rødt og miste realiteten av syne. I retten vitnet også Christian om sitt forhold til Filemon som en kjærlig far som kun ville Davids beste. Ira, derimot, følte seg sikker på at han og alle andre hadde blitt lurt; at det kun var en fasade som Filemon holdt om sitt onde og kalde hjerte. Hun prosjekterte sitt eget onde farsbilde på ham. Filemons gode rykte ble ødelagt, og en annen dårligere politisjef tok hans plass. 

Hva prøver jeg å si med denne symbolske fortellingen?

Politisjefen Filemon er her et bilde på Gud, som ifølge Bibelen er menneskehetens Far og også kjærlighetens/moralens Vokter. David er et bilde på Guds folk i Det gamle testamente, israelittene/jødene. Christian er et bilde på Guds folk i Det nye testamente, de kristne. Den forbipasserende, Ira, er forskjellige ateister og anti-kristne. Huset til Filemon, David og Christian, er Bibelen. 

Mange ateister og anti-kristne åpner Bibelen til et tilfeldig sted i Det gamle testamente der Gud straffer, og anklager så Gud for å være en ond Gud. De er som den forbipasserende Ira som tilfeldigvis går forbi vinduet til Filemon idet han straffer David og er sint, og med en naiv rettferdighetssans løper videre og dømmer. De har ingen kjennskap eller kunnskap om Filemons kjærlighet til David. Uten at de vet noen ting om omstendighetene, anklager de Filemon for å være en ond barnemishandler, og han blir satt i et løgnaktig lys.

Med andre ord, sinte ateister prosjekterer sitt eget negative farsbilde/gudsbilde på Bibelens Gud, og er så overveldet når de leser om Gud som straffer, at de nekter å lytte til resten av bevisene. De nekter å høre på dem som står Gud (Filemon) og Bibelen (Filemons hjem) nærmest, de kristne (Christian). De bryr seg ikke om Guds gode rykte. De anklager ham på det groveste. De får andre til å dømme Gud som ond med sine anklager og halvsannheter. De, slik som Ira i fortellingen, er på grunnlag av sin egen dårlige erfaring, overbeviste om at alle fedre (guder) er onde, og at Bibelens Gud er identisk med det gudsbildet de har fått tidligere: manipulerende og ond.

Grunnet deres eget valg om ikke å etterforske tilfellet nøyere (dvs. lese hele den bibelske konteksten og lytte til evangeliet), vet de ikke at David, som faren straffet, hadde vært ulydig og holdt på å følge med en fremmed, og at Filemon i sin lidenskapelige kjærlighet til David, hadde prøvd å gjøre sånn at han aldri ville finne på å gjøre dette igjen. 

For å forstå hvorfor Gud er streng i Det gamle testamente, må man ha få hele bakgrunnen om hvem det var han var streng mot. Det nytter ikke å lese tilfeldige utdrag om man ønsker å få en riktig forståelse av situasjonen. Israelittene hadde vært vitne til Guds manifestasjon av seg selv samt hans mirakuløse gjerninger på deres vegne i Egypt (jf. Salme 78). Basert på denne innsikten som de da hadde, forventet Gud mer og ga større konsekvenser dersom de likevel valgte å følge etter andre guder som de visste var falske. Gud, i sin kjærlighet, straffet og irettesatte israelittene, som faktisk var et slags skadet/herdet folk etter å ha vært slaver i 400 år i råhetens Egypt - akkurat slik som David hadde blitt misbrukt i mange år. Hvorfor? For å prøve å avvikle at hans barn skulle løpe etter det som ville være til skade for dem selv. Slik som Filemon, ville Gud sitt folks aller beste og måtte snakke på en tydelig måte som de kunne forstå i sin tid og med sin kulturelle bakgrunn. 

Hele Bibelen vitner om og peker frem mot at Gud er kjærlighet (1 Joh 4,7-10), og at Gud og Guds Sønn Jesus såklart er i full overensstemmelse med hverandre. Gud er den samme før og nå (Hebr 13,8; Mal 3,6). Bibelens Gud er en Gud som ønsker å ha et forhold til og frelse alle mennesker i alle kulturer og tidsaldre, og å lede dem til å gjøre det som er til deres eget beste. Det er opplagt at Gud må snakke til mennesker på et språk de selv forstår. Det er akkurat det han gjør til de barbariske israelittene og de omringende folkeslag i oldtiden. Gud snakker også til en verden som nå vet mer i Det nye testamente. Det nytter ikke å føre ignorante anklager mot den Gud som ga sitt eget liv for å frelse mennesker (Joh 3,16). Ingen annen gud har gjort det!

I del 2 skal vi se nærmere på et eksempel (en lov) i Det gamle testamentet som for oss kan virke forferdelig og uforståelig/urimelig ved første øyekast, men som blir mye mer forståelig når man leser det i lys av dets historiske bakgrunn og kontekst.

På gjensyn!

#Gud #Bibelen #Jesus #tro #kristendom #ateister #tvil #Gamletestamentet #kjærlighet #spørsmål

Christ, Lord of Bitter-Sweet

06.10.2013

Er ikke det utrolig? Hvor håpløst livet kan virke når man gjør den samme, utilgivelige feilen?

Jeg holder på å komme opp fra en dyp og mørk dal som jeg har vært i de siste to ukene. Få ting, om enn noe som helst annet, kan dra meg så langt ned i håpløst mørke som meg selv -- mine feil, mine svakheter, mine kjælesynder, mitt monster-jeg. Det har blitt sagt at den største kampen som kjempes på denne jorden, er kampen mot selvet. Det å måtte skue seg selv dypt inn i hvitøyet -- ikke gjennom et fysisk speil, men gjennom livets speil der trekk og tilbøyeligheter som man trodde ikke eksisterte i en kommer fram -- er det mest smertefulle jeg har opplevd til nå. Det er det eneste som gjør at jeg klarer å forstå hvorfor folk ville ønske å gjøre slutt på sitt eget liv. Når en selv er ens verste fiende, hva gjør man da? Hva gjør man når fienden man ønsker å knuse og tilintetgjøre er en selv?

“Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?” (Rom 7,22-24)

Ulykkelige menneske. Paulus traff spikeren ganske rett når han skrev disse ordene. Jeg har aldri vært så ulykkelig som etter jeg ble en personlig kristen. Mange tror og liker å fremstille livet med Jesus og med Gud som et lykkelig liv der man enten a) får alt det en ber om og lever lykkelig alle sine dager, eller b) får det motsatte av alt det en ber om, men blir gjort i stand til å rope "Halleluja!" i alle sammenheng (og faktisk mene det også). Stakkars ignorante mennesker. Og stakkars ignorante meg for fem år siden!

Er jeg på vei tilbake, er det det jeg sier?

“Simon Peter svarte: 'Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.'” (Joh 6,68-69)

Da Jesus ga en høyst politisk ukorrekt preken til disiplene sine og dem som hørte på, ble mange av disiplene hans og fariseerne sinte på ham. "Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham," skriver Johannes (Joh 6,66). Jesus spør sine nærmeste disipler, de tolv, om de også ønsker å forlate ham; og det er da Peter svarer det ovenfor. De har ingen steder å gå til. De vet og har sett for mye av Jesu herlighet og kraft og visdom til å vende seg bort fra ham som en løgner og bedrager. Jesus Kristus er uerstattelig.

Jesus Kristus er uerstattelig. Da jeg fant Jesus -- eller nei. Da Jesus fant meg, fant jeg ham som den høye og herlige Gudesønn med skjønnhet og visdom og kjærlighet mer intens enn mennesker kan forstå. Jesus har nå funnet meg igjen, fem år senere. Og jeg har funnet at Jesus er alt det, ja ... men han er mer. Han er også en smertens mann:

“Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.” (Jes 53,3)

Jesus Kristus er en uforståelig enhet av høyhellig Gud og ulykkelig menneske. Og slik er livet med Jesus også, har jeg funnet ut: en merkelig, nesten absurd kombinasjon av høyhellig skjønnhet og glede, og grufull sorg og fortvilelse. Det er absurd og 110 % merkelig; men det gjør Jesus-troen desto mye mer troverdig og ekte. Jesus blir i sannhet tilknytningspunktet -- broen -- mellom Gud og menneskeheten, mellom himmelen og jorden, Skaperen og skapningene, det fullkomne og det så intenst ufullkomne. Jesus blir en himmelsk stige som ikke bare når helt opp til Gud, men som også når helt ned til den mørke jorden, godt plantet på den brune, skitne marken.

Herlighet, så vakkert. Og så vondt.

 

Unforced

28.09.2013

Dersom du hadde all makt i verden og hadde anledningen til det -- ville du ha tvunget noen du likte til å elske deg?

De fleste ville si at det er et tåpelig spørsmål. Tvang er imot kjærlighetens natur. Og hvordan skal man tvinge en annen person til å elske en? Kjærlighet og tvang er to motsetninger, og kjærlighet kan kun vekkes av kjærlighet, og ikke tvinges igjennom.

Disippelen Johannes, som var Jesu nærmeste disippel, skriver i Bibelen at "den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet." (1 Joh 4,8). Men hva er egentlig kjærlighet (gresk: agape)?

Paulus skriver et kjent sted i Bibelen:

“Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.” (1 Kor 13,4-8a)

Når Johannes sier at Gud er, ikke har, men er kjærlighet -- hva betyr da det? Det må bety at Gud er alt det som kjærlighet er, må det ikke? Da kan vi også sette inn "Gud" istedenfor "kjærlighet" i Paulus' definisjon av kjærlighet:

“Gud er tålmodig, Gud er velvillig, Gud misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Gud krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Han gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Gud utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Gud tar aldri slutt.”

Hva slags bilde har du av Gud? Utgjør den kjærligheten som Paulus beskriver overfor kjernen i ditt bilde av hvem Gud er? Hvis ja/nei, hvorfor?

Jesus sa at han var det tydeligste bildet av hvem Gud er. "Den som har sett meg har sett Far," fortalte han etterfølgerne sine (Joh 14,8-10). Det gamle såvel som Det nye testamentet peker begge fram mot den lovede Messias, den guddommelige Profeten og Læreren som skulle åpenbare Gud enda tydeligere for mennesker -- som slik skulle bringe Guds frelse til menneskene. "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Har du latt Jesus vise deg hvem Gud virkelig er?

Gabriellas historie

31.08.2013

Gabriella, en venn av meg, delte sin historie på bloggen sin detosynliga.blogg.se. Dette er en historie som gjorde dypt inntrykk på meg, og Gabbi har vært så grei å la meg dele historien her på Menneskedagbok. (Innlegget er oversatt fra svensk. Gabbis norske blogg finner du her.)

Gabbi forteller:

Som jeg tidligere har skrevet, så har jeg ikke alltid vært kristen eller brydd meg om Gud. Da jeg var mindre, trodde jeg på Gud og bekjente meg selv som kristen. Jeg bodde i et kristent hjem og bestemte meg for å bli voksendøpt da jeg var 14. Jeg var nyomvendt, entusiastisk, glad og utadvent. Men samtidig var det noe som ikke stemte. Jeg var redd for å gå fortapt og ikke bli frelst. Jeg trodde at jeg skulle bli et bedre menneske når jeg hadde blitt døpt, og at jeg skulle gjøre alt som var "rett". Jeg strevde og prøvde hardt -- men i min egen kraft. Jeg gikk til ytterligheter og trodde jeg var bedre enn andre. Samtidig kjente jeg meg motløs og nedfor. Jeg skjønte ikke hva som var galt.

Til slutt orket jeg ikke mer, så jeg bestemte meg bare for å kaste hele "skiten" og gå min egen vei. Til å begynne med ville jeg ikke ha noe å gjøre med familien, og jeg ville ikke ha noe å gjøre med Gud. Jeg syntes alt var meningsløst, og det eneste jeg ville var å passe inn i samfunnet og å være "cool".

Jeg begynte å henge med andre venner, og begynte først å snuse, drikke og røyke som alle de andre ungdommene i min krets. Siden begynte jeg å henge med mer tvilsomme personer, og begynte å bruke ulike slags narkotiske stoffer. Jeg brydde meg ikke en døyt om noenting. Jeg dret i alt og alle. Det eneste jeg brydde meg om, var å tilfredsstille meg selv. Jeg brøt meg selv ned totalt uten å vite det, selv om kjente meg sterkest i hele verden og var fullstendig uredd. Mine foreldre som så den negative utviklingen, sendte meg til en internatskole på andre siden av landet. Jeg holdt bare ut et halvt år før jeg tok saken i egne hender: flyttet tilbake til min hjemby i egen leilighet. Alkoholen fløtt fritt, og stoffmisbruken ble tyngre. Jeg var 16 år gammel. Jeg gikk ikke mye på skolen, og ettersom jeg ikke bestod det første året på videregående, bestemte jeg meg for å begynne på nytt, denne gangen i Sverige. Mamma hadde bedt mye for meg, og jeg forstod at jeg var tvunget til å bytte miljø. Jeg flyttet til en kristen internatskole og tenkte at livet nå skulle bli bedre. Men akk. Å forsøke å bli normal og gå på skole etter det miljøet jeg hadde vært i, var forferdelig vanskelig. Jeg klikket ikke med noen i begynnelsen, og ingen forstod meg riktig. Selvtilliten og selvfølelsen min var som blåst bort på denne totalt ukjente plassen og etter alt det jeg hadde vært igjennom, og det første året der var nok det verste i mitt liv. Jeg kjente jeg kunne begynne å gråte av ingenting. Jeg var ikke meg selv. Det var kaos inni meg.

Etter en stund gikk det bedre, og jeg fikk flere venner. Da jeg fylte 18, var imaget mitt fremdeles "wild child" og "crazy girl". Jeg tok denne rollen helt ut, og det var ofte jeg som fikk ting igang. Jeg var avhengig av sigaretter og brukte å feste så ofte jeg kunne. Gud var fortsatt ikke av interesse, og jeg skammet meg over at skolen jeg gikk på var kristen. Jeg unngikk alle samtaler som kunne avsløre dette da jeg var ute. Enda pendlet jeg fram og tilbake mellom tvil og tro. Jeg hadde egentlig forstått hvordan det var ikke å være kristen, og jeg så mange kristne som var slik som jeg hadde vært tidligere: Fordømmende og som følte at de var bedre bare fordi skinnet deres så bedre ut. Jeg hadde endelig forstått falsk kristendom; en kristendom der det er hva JEG gjør som betyr noe -- ikke hva Jesus har gjort og gjør for meg. Det er en falsk kristendom full av selvgodhet, uten kjærlighet og medfølelse.

Tiden gikk og Jesu kjærlighet dro meg steg for steg nærmere ham. Jeg ville kanskje ikke innrømme det i begynnelsen, men fortsatt var det noe i dette med Gud og kristendom som jeg visste var ekte. Det fantes en lysstråle i horisonten. Og bare etter sist jul ble jeg mer interessert i å lytte til Guds ord -- Bibelen. Og sakte men sikkert begynte Guds sanne lysstråler å strømme inn i hjertet mitt. Det var mye i fortiden min som jeg hadde fortrengt. Det var mange sår som jeg visste trengte å bli leget. Og jeg begynte nå å lære å kjenne den eneste som kunne helbrede meg fra mine feil, mine sår og mine svakheter. Jeg hadde tidligere såret mange, og spesielt hadde jeg såret den personen jeg liker best. Men ettersom jeg begynte å åpne hjertet mitt for sannheten, fikk jeg sakte men sikkert tilbake samvittigheten min -- som er Guds lille stemme til menneske om hva som er rett og galt. Jeg så på meg selv og så at jeg var stygg innvendig. Jeg følte jeg var et monster, og jeg innså nå som aldri før at det kun er av nåde og atter nåde at jeg kan bli reddet. Jeg begynte også tydeligere å forstå Guds store kjærlighet til meg og hvordan Han flere ganger hadde reddet meg fra fare og vanskelige situasjoner.

Gud ble virkeligere for meg, og jeg fikk også mye hjelp fra boken Veien til Kristus av Ellen G. White.

Sommeren 2012 graduerte jeg. Nå er jeg 20 år gammel, har flyttet hjem til familien min og begynner å jobbe heltid denne høsten. Jeg ber hver dag om Guds hjelp og beskyttelse, og at Han skal forvandle hjertet mitt. Sakte men sikkert begynner jeg å bli hel.

Og hva enn jeg kommer til å møte i fremtiden, kommer jeg ikke til å være alene!

- Klem Gabbi

Uansett hva vi går igjennom, så finnes det alltid håp med Gud. Lar vi Gud slippe til, vil Han gjøre knust verk om til kunstverk! True story.

On the verge of eternity

29.08.2013

Tja, hva skal jeg si og hvor skal jeg begynne.

Jeg fikk øynene opp for bloggplattformen religioner.no for stund siden, og tenkte det ville være et godt sted å formidle min tro. Så jeg opprettet en blogg der, Adventisten. Check it out, liksom! Som den eneste syvendedags-adventisten i den norske bloggverden (overdriver litt, kanskje), tenkte jeg det ville hensiktsmessig å formidle min tro der. Folk på religioner.no er tross alt søkende og interesserte i livets dypere aspekter -- så why not, tenkte jeg.

Det er i grunn lenge siden jeg har skrevet på måfå. Sånn litt mer personlig og på løpende bånd, uten å sitte og planlegge hvert eneste ord. Jeg savner det litt, kjenner jeg. Men samtidig brenner jeg for et budskap som er så ... frigjørende og så sant, og som må formidles med nøye valgte ord. That's the rules of prejudice. Det er liksom ... alt annet, inkludert trivielle ting i livet, bare falmer... Jeg har egentlig aldri vært interessert i å vite om tilfeldige menneskers der ute sin hverdag, hva de spiser til middag, hvilke konserter de har vært på, hvilke nye klær de har kjøpt, hvor kjekke eller pene de ser ut med/uten sminke, osv.. Derfor gidder jeg heller ikke å skrive om det. Jeg vet ikke, men det er bare ikke meg. I alle fall ikke etter det jeg opplevde i 2008.

Livet og virkeligheten som du og jeg er en del av, er så stort. Jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Den historien som du og jeg skaper her og nå, er så ufattelig mye viktigere og episk enn fantasihistorier, Hollywood og den perfekte look-en eller kjæresten. Det er ufattelig at folk vet så lite om og tenker så lite på det store bildet, hvor vi går hen som mennesker, både helhetlig og individuelt. Her lever vi i slutten av denne verdens historie -- og til og med kanskje i slutten av vårt eget liv -- og lever som om jorden vil bestå for alltid; som om vi er udødelige og hverdag, trening, jobb og film er alt som er, mens vi plutselig en dag vil stå ansikt til ansikt med evigheten, med Gud, med virkeligheten. Hvor står vi da i forhold til disse tingene?

Den beste forklaringen på hvordan dette oppleves for meg, er sammenlikningen med fostre i mors mage. Her sitter vi som fostre i vår lille, mørke hule og tror at det er alt livet er. Lite vet vi om den ubeskrivelig fantastiske og grenseløse verden utenfor mors mage som bare venter på oss. Jesus sammenliknet verdens ende og begynnelsen på en ny verden med en fødsel, der riene er de tiltakende problemene i verden: sult, naturkatastrofer, krig, urettferdighet, hykleri, korrupsjon, selviskhet, vold og lidelse. (Se Matteus 24.) En fødsel er utrolig smertefull; mange kvinner beskriver den siste fasen av fødselen som så ille at man faktisk tror man vil dø. "Men når barnet er født, har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden." (Joh 16,21)

Er vi klare til å overleve overgangen til en ny verden? Det virker ikke slik som de fleste av oss er det. Kun Guds styrke kan holde en oppe gjennom det som skal komme, ifølge Bibelen. Jeg lengter etter en bedre tilværelse -- ikke fordi jeg har det vondt eller lider her og nå, ikke på noen som helst måte. Jeg føler meg som den mest velsignede personen i verden. Noen ganger er livet tungt og smertefullt; og det er jo ikke til å unngå. Men selv dét blir mye lettere å bære når du vet du har en Venn, en Skaper, som du kan be om hjelp fra når som helst. Som du vet vil gi deg styrken du trenger for å holde ut. Gjennom troen på Jesus får man en sånn varm, kjærlig og energigivende Ånd som holder en oppe gjennom alt. Bare alle ville ta imot denne Ånden, og få et glimt av lyset utenfra "mors mage"... Et glimt av verdens lys, Jesus Kristus.

Nyreligiøsitetens Bab[b]el

27.08.2013

I 1 Mos 11,1-9 i Det gamle testamentet finner man en kort og interessant beretning. Noen få generasjoner etter Vannflommen, bestemmer en stor gruppe mennesker seg for å slå seg sammen for å bygge en by med et gedigent tårn som skal sikre dem tre ting: anerkjennelse, enhet og uavhengighet fra Gud. Gud ser de selvgode intensjonene deres og finner det for godt å boikotte dette prosjektet ved å forvirre språket, som inntil da hadde vært ett og det samme. Siden i Bibelen, blir denne byen/hendelsen referert til som Babel eller Babylon, som på hebraisk betyr "forvirring". (Hvorav uttrykkene "å bable" og "babbel" kommer fra.)

Nyreligiøsiteten. Drøyt 300 år etter en tid med voksende ateisme/naturalisme, innser mennesker at vi er åndelige skapninger likevel. Den åndelige realiteten kan ikke benektes lenger; men, én ting fremdeles klart: vi skal fremdeles klare oss selv, uten Gud -- også i åndeverdenen.

Spiritualismen er den nye populær-vitenskapen, bare med den åndelige dimensjonen. Det er en bevegelse der mennesker, akkurat slik som før, prøver å konstruere sin egen vei, sitt eget tårn, til himmelen, til sannhet, til Gud, uten å bry seg om Guds åpenbaring og tilrettelagte vei. Det nå "bevisste" og "åndelige opplyste" mennesket faller enda dypere ved enda mer åpenbart å følge etter Lucifer, selvopphøyelsens herre: Man erklærer naturen, inkludert en selv, Gud. Utdrag fra "Spiritualismens 7 prinsipper" (spiritualist.no):

1. Gud er i alt og alle
“I naturen er det en skapende kraft som styrer alt og passer på at alt er i balanse. Kraften er der og påvirker at utviklingen går videre. Denne skapende kraften som er i alt og alle kaller vi skaperen.”

Bibelen sier: Gud er en personlig, intelligent og tenkende Skaper, og de tre guddommelige personene Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er ett i essens og natur med hverandre, men atskilt i essens og i natur fra skaperverket (5 Mos 6,4; Jes 46,9; 1 Kor 8,5-6; Joh 10,30; 17,3; Rom 1,25; 8,26-27). Gud er allestedsnærværende og ser alt, men Han er ikke i alt eller alle (Sal 139,1-12).

Spiritualismen sier:

3. Aksept av åndeverden og engler
“Kunnskapen om at ånden går over i en annen sfære når en person dør, er et av de viktigste prinsippene i spiritualismen. Fra denne andre dimensjonen kan åndene besøke oss og hjelpe oss. Åpenbaringenes tid er ikke over, den fortsetter nå i vår tid. En ånd kan ikke dø, men vil skifte til en annen form. Engler er ånder som har en annen utvikling en den jordiske, og er her for å hjelpe oss.”

Bibelen sier: Gud er den eneste som er udødelig (1 Tim 6,15-16), og mennesket er fullstendig dødt og ubevisst etter døden og kan ikke vende tilbake. Ved døden går livsånden (livsprinsippet) tilbake til Gud som ga den (Fork 9,5-6; 12,6-7; Joh 11,11-14). Bibelen lærer at det både finnes gode og onde engler, der de gode englene er Guds tjenere og alltid retter fokuset mot Gud som menneskets Veileder, Opplyser og Frelser. Onde engler kan imidlertid opptre som avdøde skikkelser eller lysengler, alt ettersom hvorvidt det støtter deres onde agendaer (1 Sam 28,7-19; 2 Kor 11,14).

Spiritualismen sier:

4. Sjelens evige liv
“Vår sjel er vår personlighet. Under svangerskapet blir fosteret beriket med en ånd. Gjennom livet utvikler ånden seg sammen med oss til vår sjel. Ved døden går vår sjel tilbake til åndeverden, som en beriket ånd, med nok et livs erfaring med seg. Vi er primært sett ånder som besøker jorden en kort stund. Vår menneskelige form er kun av kort varighet.”

Bibelen sier: Mennesket er en fullt ut dødelig sjel, og Gud er den eneste som er udødelig (1 Tim 6,15-16). Alle dem som tar imot Guds frelse gjennom Jesus Kristus i tro, skal imidlertid bli reist opp fra de døde og gitt en ny kropp og få evig liv i en ny, fullkommen tilværelse når Jesus kommer tilbake (1 Kor 15,50-57; 1 Tess 4,16-17).

Spiritualismen sier:

6. Dine valg påvirker ditt liv og din utvikling
“Den universelle naturloven sier vi utvikler oss via å vise kjærlighet og at rettferdighet alltid vil komme. Vi er ansvarlige for våre handlinger, kommunikasjon og for våre tanker. Vi må gjøre positive gjerninger for å utvikle oss spirituelt. Hvis vi ikke gjør det må vi gjenta våre leksjoner og liv til vi har lært. Helvete eksisterer ikke og man straffes ikke direkte, men man vil heller ikke gå videre i sin utvikling. På denne måte opparbeider man en slags gjeld til seg selv.”

Bibelen sier: Det bor ikke noe rent, godt eller tilstrekkelig i det naturlige mennesket, og genuint gode tanker og gjerninger kommer kun som et resultat av å la seg bli ledet av Guds Ånd (Sal 51,7; Jes 64,5; Matt 15,19; Mark 7,21-23; Rom 8,1-9; 1 Kor 2,14-16). Bibelen lærer at mennesker har fått dette ene livet til å velge det gode og ta imot Guds frelse og helliggjørelse i tro, og at alle vil bli stilt til ansvar for sine handlinger ved dommen og få igjen for sine gjerninger -- enten evig liv eller evig død (tilintetgjørelse) (Fork 12,6-14; Matt 25,31-46; Rom 6,23; Åp 20,12-13).

Spiritualismen sier:

7. Evig utvikling for alle sjeler
“Spirituell utvikling er vårt eget ansvar. Målet for sjelen og ånden er å lære mer og komme nærmere Guds guddommelige kraft. Gjennom våre tanker, uttalelser og handlinger vil vi kunne utvikle oss til å bli bedre mennesker og øke vår forståelse.”

Bibelen sier: Mennesker kan ikke utvikle seg selv eller selv fabrikkere positive gjerninger. Det er kun Gud som kan gjøre syndige mennesker i stand til å gjøre oppriktige, positive gjerninger gjennom helliggjørelse (Fil 2,13). Ansvaret for menneskets helliggjørelse og frelse ligger på Gud, og vi kan kun utvikles mot det bedre ved å ta imot Guds Ånd gjennom Jesus Kristus, menneskets Frelser, Helliggjører og Veileder (2 Mos 31,13; Joh 1,1-14; 3,16; Ef 2,8-10). Den eneste frelsende gjerningen som mennesket kan gjøre, er å ta imot Jesus Kristus, Han som Gud har sendt, i tro (Joh 6,28-29).

De spiritualistiske ideene ovenfor er i full flamme både i mediene og blant befolkningen. Det er populært å leke med og la seg underholde og fascinere av det overnaturlige. Dette er en åndelig vekkelse der Gud som Skaper og Frelser blir fullstendig ignorert og der skapningen blir forgudet og satt i Guds sted. Dette er alvorlig! I nesten 2 000 år har Bibelen advart mot en falsk åndelig oppvåkning eller vekkelse som skulle komme mot slutten av verdenshistorien:

“Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære fra løgnaktige hyklere med avsvidd samvittighet.” (1 Tim 4,1-2)

“For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.” (2 Tim 4,3-4) 

“La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker, og holder ikke fast på ham som er hodet [Jesus Kristus]. Men ut fra ham vokser hele kroppen [kirken] og blir støttet og holdt sammen av sine ledd og bånd. Da vokser den slik Gud vil.” (Kol 2,18-19)

“Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.” (2 Kor 11,13-15)

En slags "friends with benefits"-forhold til Jesus som kan gi en et godt moralsk inntrykk, er også i økende grad populært. Mennesker omtaler Jesus som en god morallærer og en vei til Gud på lik linje med Buddha, Krishna, Muhammed og alle mulige andre såkalte guder eller opplyste. I et intervju gjort av Vårt Land, beskriver en partileder sin tro som liten:

“Øyvind Solum regnet seg som kristen i alle barneår. Farfaren var prost, og Øyvind ba allerede 8 år gammel om å få sin egen Bibel, som han leste flittig i. -Jeg opplevde at Gud var der, at Jesus og jeg var venner, sier han.”

Etter å ha opplevd forskjellige overnaturlige (og absurde) fenomener som undergraver Jesu vitnesbyrd, er hans tro på Jesus og Guds Ord plutselig ganske amputert. Når han blir spurt om han tror på Jesus som verdens lys (Joh 8,12), svarer han:

“Jeg vil si et forbeholdent ja. Jeg har hatt opplevelser av hans tilstedeværelse som jeg tror er reelle. Men jeg tror ikke på ham som frelseren som døde for våre synder, eller som den ene redningen for menneskeheten. Jeg tror Jesus viste en vei, som et eksempel for oss, slik som også Buddha gjorde.”

Han tror på Jesus, men ... gjør han egentlig? Nei, han gjør ikke det! For Jesus sa tydelig at Han var Gud Sønn og verdens Frelser, og den eneste veien til Gud:

“Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen [Gud] uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.” (Joh 14,6-7)

“... Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.” (Joh 17,1-3) 

Hele Bibelen formidler i aller sterkeste ordelag at Jesus Kristus ikke bare var et vanlig, opplyst menneske med god oppdragelse og gode verdier. Bibelen sier at mannen Jesus fra Nasaret var Gud i menneskekropp, inkarnasjonen av Gud selv (Joh 1,1.14.18), menneskets Skaper, og derfor alene verdig til å tilbes som universets Herre og Gud. Man kan ikke tro på Jesus med et "forbeholdent ja"; Jesus selv ga aldri noe rom for det. Enten må man ta imot Jesus og alt det Han sa om seg selv som sannhet, eller så må man forkaste Ham fullstendig som en forvirret bedrager!

Jesu liv, ord og gjerninger vitner sterkt om at Han sa sannheten om seg selv. Men helt siden de første menneskene bestemte seg for å følge Satans eksempel og tvile på Gud, har mennesket vært stolt og selvgod. Gjennom hele Bibelen leser man om Skaperen som prøver å få mennesker til å bli det det var skapt som i begynnelsen: ydmykt, uselvisk og harmonisk. Samtidig ser man Guds intense kamp mellom om å la sine egne skapninger bruke sin frie vilje, gå sin egen vei og ta følgene, og samtidig å beskytte dem fra følgene av å velge bort Ham som er Livskilden. Mot slutten av sitt liv, brøt Jesus ut i en hjerteskjærende klagesang som rører ved en dyp smerte som mange foreldre har måttet dele:

“Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.” (Matt 23,37)

Det er intet nytt under solen; menneskene er de samme. Religiøse så vel som ikke-religiøse, troende så vel som ikke-troende vil fortsatt finne sin egen vei uten Gud. Vi aksepterer ikke at vi er fortapte uten Gud fordi det rører ved det innerste av vårt ego. Vi gjør alt vi kan for å forklare og rasjonalisere bort våre feil istedenfor å bekjenne dem og bli frelst, og vi lurer oss selv inn i dødens veier:

“Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.” (Ordsp 14,12)

“Selv kan mannen synes at hele hans ferd er rett, men Herren prøver menneskenes hjerter. ... Den som stoler på sitt eget vett, er en dåre, men den som vandrer med visdom, blir berget.” (Ordsp 21,2; 28,26)

“Frykt for Herren er opphav til kunnskap, dårer ringeakter visdom og tukt. ... Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne. Vær ikke klok i egne øyne, frykt Herren og hold deg fra det som er ondt! Det blir til helsebot for din kropp og gir deg kraft i marg og ben.” (Ordsp 1,7; 3,5-8)

Ekte visdom og fornuft er å høre på hva Han som har skapt alt har å si. Han kjenner menneskets hjerter, og leser dem som en åpen bok. Gud har gjennom Jesus Kristus vist mennesker at Han ikke bare er Herre over alle makter og krefter i universet, men at Han også er til å stole på 110 %. Han elsker menneskene så høyt at Han var villig til å stige ned og bli én av dem og betale med sitt eget liv for deres skyld. Ingen engler eller erkeengler eller opplyste sjeler eller ånder har gjort dette. Alt de kan gjøre er å hevde og opptre som om de har sannheten. Gud har bevist for alle at Han er sannferdig ved at Han som inkarnert menneske ga sitt eget liv for menneskene. Dessuten har Han gitt oss flere konkrete, bibelske forutsigelser og åpenbaringer av historiske begivenheter for å gi oss vissheten at Han er den allvitende og sannferdige Gud.

“Tenk på det som hendte før, helt fra eldgammel tid. For jeg er Gud, og ingen annen; jeg er Gud, det er ingen som jeg. Jeg kunngjør fra først av de siste ting, forutsier det som ikke har hendt.” (Jes 46,9-10a)

“Nå sier jeg [Jesus] dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.” (Joh 13,19)

Den store Jeg er, den evige Gud, har lagt absolutt alt til rette for at mennesker skulle finne Ham og kjenne Ham og få evig liv. Midt i all den vitenskapelige og spiritualistiske bablingen i en korrupt verden, forsøker Han som heter Jeg er å snakke til menneskers samvittighet og fornuft... Er vi villige til å lytte til det Gud har å si?

#spiritualisme #nyreligiøsitet #Bibelen #Gud #Babylon #Babel #åndelighet #Jesus #åndelig #overnaturlig #engler #åndeverden

Why I'm An Atheist

22.08.2013

Slik som Ty Gibson i kortfilmen ovenfor, har jeg etter hvert innsett at jeg per den utbredte definisjonen av "ateist", selv må være en ateist. Den gud som så mange av ateistene som jeg møter ikke tror på, tror jeg heller ikke på. Det er en gud som:

  • Forhåndsbestemmer hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå fortapt;
  • Sender sine skapninger inn i et evig torturkammer dersom de er uenige med hans styresett;
  • Forskjellsbehandler mennesker basert på kjønn, alder, religion, legning, status eller etnisitet;
  • Skaper en djevel som han kan legge skylden på når ting går galt;
  • Ikke liker når mennesker blir for komfortable og lykkelige;
  • Har et behov for å ha makt.


Jeg, lik Ty, kan ikke fatte at noen i det hele tatt klarer å leve og fungere i troen på en slik tyrannisk og høyst urettferdig hersker med ubegrenset makt. For et mareritt!

Så, dersom du er ateist fordi du verken kan eller vil tro på en slik gud, er du ikke alene.

Men dersom det fantes en Gud som var den rake motsetningen av dette -- en Gud som ga alle skapningene sine frihet til å velge selv uten å true eller straffe noen for det; en Gud som ville ha et vennskapsforhold med sine skapninger og kommunisere med dem; en Gud som hadde lagt alt til rette for at hver enkelt skulle kunne gjøre gode og informerte valg og behandlet alle rettferdig og med godhet... Hadde du villet tro på en slik Gud?

Da Filip, én av Jesu første etterfølgere, spurte Jesus om å vise dem Faderen (Gud), svarte Jesus:

“Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: 'Vis oss Far'?” (Joh 14,9)

Skal jeg kunne tro på og ha et forhold med en Gud, så måtte det ha vært den Gud som Jesus representerte; den Gud som Bibelen peker imot: En Gud som er villig til å tale til mennesker på deres eget språk for å bli forstått, enten det er til de hardbarka og "barbariske" israelittene og folkeslagene i oldtiden, eller det er til mer kultiverte jøder eller grekere i nyere tid. En Gud som er villig til å gi alt av seg selv for sitt avkom -- om så sin egen guddommelige makt eller eksistens om det var nødvendig.

Ville du ha trodd på / hatt et forhold til en slik Gud om Han eksisterte?

#Gud #Bibelen #Jesus #tro #kristendom #ateisme #tvil #tyrann #kjærlighet #livet #spørsmål #håp

meg@Gud: Ny TV-serie for ungdommer! (Trailer)

02.08.2013

Er du en ungdom eller ung voksen som sitter med ubesvarte spørsmål i livet? Liker du litt fart og spenning, natur, humor, mennesker og reiseliv? Er du interessert i å vite hva vitenskapen, Bibelen, mirakler og Jesus har til felles? Da er meg@Gud ("meg ætt Gud") en serie som vil både interessere, vekke, engasjere og utfordre deg -- med glimt i øyet!

meg@Gud er en helt ny, tidelt TV-serie for ungdommer og unge voksne som utforsker livets store spørsmål i perspektiv av identitet: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg hen? Med en up-beat fremdrift og utforskerånd à la NRKs ungdomsserie Newton, utforsker to unge studiekamerater en rekke spørsmål som ethvert oppegående menneske stiller seg i løpet av livet, samt vurderer svarene som Bibelen har å tilby i lys av erfaringer, teorier, filosofier og naturen.

Sammen med TV-serien følger det også med webkursmateriale til vennskapelige gruppestudier tilgjengelig på Norsk Bibelinstitutt sin hjemmeside. Kursforfatter Victor Marley skriver om meg@Gud:

meg@Gud er en oppdagelsesreise som vil hjelpe deg å finne din historie. I livets store puslespill vil meg@Gud hjelpe deg å finne ut hvilken brikke du er, og du vil se at du er viktig for det store bildet.”

Temaene for hver episode, samt info om studiemateriell, lansering, sendinger/TV-kanaler og noen blinkskudd fra programmene, finner du her (klikk bildet):

Bloggeren på Menneskedagbok om innspilningsopplevelsen:
I fjor sommer blogget jeg litt om min erfaring som programleder i meg@Gud. Det har på mange måter vært en fantastisk opplevelse å få være med å produsere en slik serie. Tankene, synsinntrykkene, stedene og menneskene som man møter gjennom denne serien gjør til sammen et dypt og varig inntrykk. Ikke minst er temaene som tas opp de aller viktigste og mest avgjørende i livet! Språket er enkelt, og tankerekkene er likeframme og lett fordøyelige. meg@Gud har vært og er blitt en spennende og utrolig opplevelses- og lærerik reise!

Lanseres i september! :)

#Gud #Bibelen #tro #vitenskap #mirakler #Jesus #filosofi #TV #serie #evolusjon #skapelse #spørsmål #livet

David-Kingsley

24, Oslo

ENFP-er og en livsglad hobbyfilosof/-teolog med hodet i skyene og stortåen godt plantet på bakken. Har en bachelor i teologi, skriver musikk og er på vei til å bli lærer.

Menneskedagbok er et uformelt utløp for mine refleksjoner og erfaringer hen av veien i mitt liv som ung troende - med noen kreative innslag.

Kontakt: menneskedagbok[alfakrøll]live.no

T R A N S L A T E

L I T T E R A T U R

Trykk og les!

   

   

   

F Ø L G   B L O G G E N

Norske blogger

Religion   

mobilt bredband

R E K L A M E

hits